Svenske valgfilmtilstander

«Vi är bäst när det gäller
Vi är bäst då när allt står på spel
Vi är bäst då när allt kan gå fel

Liksom dårar på nätet
Gillar vi ringarna på vattnet
Vi vill att världen ska få veta
Vår karaktär, eller vad säger du Per?»

Slik lyder den svenske VM-låta fra årets mesterskap. Det andre store mesterskapet for oss svensker, nemlig sverigemesterskapet i politikk eller «riksdagsvalet», som det heter på svensk, går av stabelen i disse dager. Og denne gangen «gäller det» virkelig. De tradisjonelle storpartiene Socialdemokraterna, som er søsterparti til Arbeiderpartiet og Moderaterna, som er søsterparti til Høyre, er svake. Sverigedemokraterna, som er ekstremhøyre-bølgens arm i Sverige, er sterke som aldri før med over 20 % i meningsmålingene.

Så å si ingen vil samarbeide med Sverigedemokraterna, og en allianse mellom Socialdemokraterna og Moderaterna er omtrent like realistisk som en allianse mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Hvordan de svenske partiene skal danne regjering etter valget, er en hard nøtt å knekke.

Hva gjør svenske partikommunikatører «när det gäller»? Hvordan viser de sin «karaktär»? Jeg har tatt en titt på de offisielle valgfilmene fra alle partier som ligger over eller rundt sperregrensen.

Socialdemokraterna, Sveriges største parti, og søsterparti til Arbeiderpartiet:

Ok, så Socialdemokraterna vil ha trygghet fremfor skattekutt, flere ansatte i helsevesenet, flere politikvinner og -menn, tiltak mot ungdomskriminalitet, en pensjon man kan leve av, at skattepenger ikke skal ende opp i lommene på risikokapitalister som eier skolene, at innvandrerkvinner skal jobbe, og en wienerpølse. Greit nok. Jeg kan stille meg bak det meste her. Wienerpølse er også en av mine favoritter.

Jeg lurer litt på hva slags tiltak S vil ha mot unge, hva politiet sin rolle skal være, og nøyaktig hvordan man skal få flere innvandrerkvinner i jobb. At Stefan Löfven kjøper en wienerpølse kommer jeg til å huske lenge etter valget, så her har de klart å lage en minneknagg som gjør at man husker videoen. Videoen er påkostet og velprodusert, men er fortsatt veldig jordnær. En stjerne i margen fra meg.

Over til det nest største partiet, Sverigedemokraterna:

Ok, dette var tungt. Socialdemokraterna, Moderaterna og svensk media (hvem er det?) «tok feil».

Masseinnvandringen er ikke lønnsom, og er dårlig for Sverige. Det er egentlig oppsummeringen av hele filmen, men de går litt mer i detalj: Innvandringen fører utelukkende til enorme kostnader, piggtråd og overvåkningskameraer, at folk flytter fordi de ikke føler seg trygge i sine egne hjem, et helsevesen som har kollapset fullstendig og der folk dør som fluer, at kvinner både voldtas, gruppevoldtas, kjønnslemlestes og blir tvangsgiftet, borgerkrig i deler av landet, at politistasjoner sprenges, og at terrorister lemlester og myrder i gatene. På tross av dette gjør S, M, og «media» ikke annet enn å skyve det under teppet og lyve om det. Og det samfunnet de maler opp er, ifølge SD, et samfunn som Socialdemokraterna, Moderaterna og «media» har skapt. Med vilje.

Jimmy Åkesson er en slags paranoid kaospilot med xenofobi, som skal «fikse alt det kaoset» som alle de andre partiene og pressen har skapt, og han er imot hele pressekorpset. Måten han skal fikse alle Sveriges problemer på, er å stoppe innvandringen. Jeg tror ikke SD tar feil i at Sverige har problemer, men jeg har heller ikke opplevd hverken lemlestelse eller borgerkrig når jeg har besøkt hjemlandet i det siste. Jeg tror heller ikke at alle problemene i velferden forsvinner bare fordi man stenger grensene. Litt tynt og ensidig her, Jimmy, beklager.

Så kommer Sveriges tredje største parti, Moderaterna (Høyre) :

Et forsøk på å være håpets parti. Det føles litt ut som om rektor bryter inn i elevrådsdebatten, og minner alle om at dette er alvor, og at alle må være saklige. Rektor holder appell til elevrådet. «Dere som er kunnskapsrike, kan ikke tro på dette», en metafor om en grammofonplate som etablerer hvor gammel og klok man er og «nå må vi snakke som voksne mennesker». Ja da, rektor, vi vet at du prøver å etablere etos, og vi spiller med. Kjør på med tro, håp og løsninger.

Sverige er fantastisk, Sverige har problemer som vi må ta tak i, Sverige skal være åpent mot verden, innvandrings- og integreringspolitikken må endres, folk skal jobbe mer, det skal lønne seg mer å jobbe enn å gå på Nav, de som går på Nav må lære seg svensk, krafttak mot gjengkriminalitet, korte ned helsekøene, sette pris på foretak fremfor å kreve skatt fra dem, flere enkle jobber, men enda flere skikkelig vanskelige jobber.

De avslutter med at de har gjort det før og kan gjøre det igjen. Akkurat som rektor sier til bøllene i skolegården: «Jeg har sett alt av ugagn som finnes mellom himmel og jord og har aldri feilet i å fikse det opp.»

Isolert sett er budskapene ganske OK. Men jeg fornemmer at alle partier kunne ha sagt dette, unntatt det med skatt, selvfølgelig. Dessuten synes jeg det er litt kvalmt at Moderaterna både antar at jeg er et barn, og at absolutt alle andre partier og alle deres politikere er barn. Med mindre man identifiserer seg mer med fortellerstemmen, enn med den tilskueren man faktisk er, er dette nedlatende i alle retninger. Nei takk, Moderaterna. Ingen har respekt for en sånn rektor. Særlig ikke bøllene.

Det fjerde største partiet, Vänsterpartiet, som kan sammenliknes med SV, følger med denne valgfilmen:

Her er meninger og verdier blandet med den konkrete politikken. Og det er veldig lite av den konkrete politikken. Vi skal ta vare på hverandre, uten at det skal handle om økonomisk vinning. Lik lønn og gode vilkår gir frihet til alle. Vi skal ha et samfunn der du har rett til et bra liv, der fremtiden er viktigere enn kortsiktig vinning, der det ikke spiller noen rolle hvor du bor, der det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra, og der hvem du er ikke skal avgjøre hva du kan gjøre. Flere ganger nevnes «ikke bare for de rikeste».

Her er altså budskapet at samfunnet i dag hjelper de rikeste, og ikke alle i samfunnet. Blandet med en hel drøss med ideologi og politisk korrekte bilder av hvite og brune som gjør ting sammen. Denne filmen alene gir meg ingen grunn til å stemme for Vänsterpartiet, bortsett fra kanskje ideologi og godfølelse. Men budskapet pirrer litt nysgjerrighet. Hvordan skal Robin Hood ta fra de rike, og gi til de fattige? Er det mulig, det de foreslår, i en globalisert og kapitalistisk verden? Vänsterpartiet får en halv stjerne fordi de faktisk snakker om noe større. Noe utenom antall innvandrere og politikonstabler. Det gjør meg nysgjerrig.

Nestemann er Centerpartiet, og ja, du gjettet riktig, de er søsterparti til Senterpartiet:

Centerpartiet fanger kanskje følelsen av dette valget best. De konstaterer umiddelbart at det stormer i Sverige, og at landet risikerer å deles i to. Tankene går til Ronja Røverdatter og borgen som ble delt i to av et lynnedslag, og splittelsen i røverbanden mellom Mattis og Borka. Kan ikke alle bare være venner? Partileder Annie Lööf er kanskje en blanding mellom Ronja og Skalle-Per, som igjen vil bringe borgen sammen? Vel, vel. Hva med meninger?

Centerpartiet vil gjøre det enklere for foretak å skape nye arbeidsplasser, inkludere alle mennesker i samfunnet og ha helsetilbud og politi i hele landet, et grønnere Sverige, likestilling, medmenneskelighet og trygghet.

Jeg er imponert. Ikke bare klarer de å adressere følelsen av en røverborg som hadde det så mye bedre da alle snakket sammen, men de har også en konkret liten punktliste de aller fleste kan stille seg bak. To stjerner i margen.

Så kommer Liberalerna:

Her er det noen som ikke har forstått hva video er. Et bilde sier mer enn tusen ord, men å ta bilde av tusen ord er bare kjedelig. Jeg faller av etter fem, seks plakater, og sitter bare igjen med at valgfilmen er fattig på både innhold og form.

Til slutt, Kristdemokraterna, som er søsterparti til Kristelig Folkeparti:

Kristdemokraterna har valgt en litt annen vri, med flere korte filmer. Nærmere bestemt fem femten sekunder lange videoer med partileder Ebba Busch Thor.

Med alvor i stemmen forteller Ebba Busch Thor om Kristdemokraternas fokus. Uttrykket er glatt og velpolert, og de pastellkirkelige fargene kjenner man igjen fra sånne moderne kirker og forsamlingshus som ble bygget og innredet på 90-tallet.

Syke får ikke omsorg i tide, eldre får ikke plass på eldrehjem og voldtektssaker henlegges. Sånn kan vi ikke ha det og «du skal kunne stole på Sverige», konstaterer en alvorlig, men optimistisk Ebba Busch Thor. I en video sier de at de har kuttet i helsekøene før, og at de kan gjøre det igjen. I en annen sier de at henlagte voldtektssaker skal bli færre gjennom mer politi. I en tredje at det skal bli flere eldreboliger. Til slutt vil de ha trygge fødsler og flere jordmødre.

Videoene er stilrene og har god takt, og de får repetert budskapet «du skal kunne stole på Sverige» om og om igjen. Produksjonen er ryddig. Men budskapene er i overkant generelle. Ingen partier vil at voldtektsforbrytere skal gå ustraffet, at fødsler skal være utrygge, at eldre skal være ensomme, eller at helsekøene skal være lange. Man forstår at Kristdemokraterna prioriterer disse sakene, men særlig minneverdig blir det ikke.

Valgfilmene fra de svenske partiene viser ganske tydelig hva en svenske med stemmerett har å forholde seg til i 2018. En gjeng ganske tørre partiledere skal, sammen med et knippe kommunikasjonsrådgivere, prøve å styre Sverige vekk fra splittelse og nærmere en mindretallsregjering som ikke er alt for svak. Det handler ikke om ulver og dieselforbud sånn som her i Norge. Det handler om å kunne danne en regjering som i det hele tatt har sjanse til å regjere på en noenlunde konstruktiv måte.

De fleste, i alle fall på nasjonalt nivå, er enige om at Sverigedemokraterna er umulige å samarbeide med. Alle mener at global oppvarming er en viktig sak. Alle er feminister. Alle vil ha flere politimenn og -kvinner. Alle vil kutte i helsekøene. Men mest av alt vil de partiene som til sammen har støtte i rundt 80% av befolkningen at valget skal handle om mer enn bare innvandrere eller ikke innvandrere. De vil skille seg ut, men ender med å snakke om det samme.

Hva jeg stemte i valget holder jeg for meg selv. Men jeg lover at jeg ikke utelukkende baserte valget på partienes valgfilmer. Vinneren av beste valgfilm i SM i politikk går til Centerpartiet og Annie Lööf, som metakommenterer et valg og et Sverige i storm som vi svensker kan kjenne oss igjen i. Sverige trenger mindre storm og mer samarbeid. Kanskje man kan strekke seg til å si mer kjærlighet. Da passer det jo at «Annie Lööf» høres litt ut som «I need love» på engelsk.

Dette innlegget er skrevet av: