Snusfornuftig design

Norske helsemyndigheter bestilte i 2016 en stygg snusboks. Nå har den kommet, og ett eller annet sted på veien ble den fin. De nye, “stygge” snusboksene får skryt av masterstudent Vilde Rolfsen ved Kunsthøyskolen i Oslo. Hun får støtte av instituttleder Rachel K.B. Troye ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Avdelingsdirektør Jakob Linhave i Helsedirektoratet mener at boksene er stygge. De har begge så gode argumenter som man kan ha, når man uttaler seg om smak og behag med kildehenvisninger, utredninger og kvantifiserbare fakta.

Og det er nettopp det som er det vanskelige når det kommer til design som skal kommunisere. Det handler ikke bare om vedtatte sannheter om mote, semiotikk og statistisk adferdspsykologi. Hadde det gjort det, hadde design for lengst vært automatisert. Å programmere en generator som putter en tidsriktig font sammen med en tidsriktig farge i et ryddig layout er en smal sak.

Heldigvis for alle designere av kjøtt og blod, og heldigvis for alle oss som er forbrukere, er det sånn at design hele tiden utvikler seg. Det sitter kloke og hardtarbeidende designere som skyver estetikk og funksjon ett steg lenger for hver designjobb de gjør. De innfører et menneskelig element i produktet de lager. En underbevisst assosiasjon, en identitet, en sjel, en gjenkjennbarhet som ikke er 100 prosent målbar.

Dette “x-faktor” eller “je ne sais quoi”-elementet er ikke helt i magiens verden. Det finnes måter å fremkalle det på, som kan repliseres og som til dels har blitt forsket på. Vi som jobber i en kreativ bransje har våre måter å øke sannsynligheten for gode idéer og konsepter. Og her finner vi kanskje ledetråden til hvorfor boksen av mange oppfattes som fin. Den er nemlig et konsept, og boksen et uvanlig godt gjennomført produkt av et konsept.

Det som har gjort den “fin”, er det samme som gjør de beste jobbene våre “fine”. En gjennomført og ryddig prosess, med tydelige mandat, arbeidsoppgaver og respekt for faget. Fargen er i seg selv en lite tiltalende farge. Helsedirektoratet har brukt gode rådgivere. Vi ville ikke gjerne ha puttet en gusjegrønn matbit i munnen, eller hatt en gusjegrønn bil. Fonten er blant de mest nøytrale og generiske, og forteller ikke noe om hva slags bedrift tobakksprodusenten er, eller hva slags person man er som identifiserer seg med den.

Problemet er ikke gjennomføringen, men oppgaven som er gitt. Man har bedt om en farge som er unikt annerledes enn de kommersielle og “sexy” fargene, og en veldig nøytral og informativ tekst som forklarer innholdet. Dessverre for Helsedirektoratet og Jakob Linhave har de lagt opp til perfekte omstendigheter for å lage noe som sjeldent som en knallgod prosess for god design. Ikke med vilje, selvfølgelig, men på en ganske ironisk måte har byråkrati ført til noe veldig estetisk, som kunne gjort det over middels i flere designkonkurranser.

Som kreatør blir jeg ganske fristet til å jobbe enda mer med direktorat, etat og departement. Kanskje byråkrati er den nye oljen?

Dette innlegget er skrevet av