Santa Claus og den magiske julekulen

Det var en kald og tidlig førjulsmorgen på Nordpolen, og Santa Claus kom snublende ned trappen fra soverommet på loftet. Han hadde sovet dårlig fordi han hadde grublet hele natten over hvordan han skulle kunne gi alle barna det de ønsket seg til jul. I kjøkkenet var nissemor allerede godt i gang med dagens gjøremål, og skvatt nesten litt når Santa Claus kom farende inn.

− Det er jo ingen som ønsker seg noe lenger, nærmest ropte han og slo ut med hendene.

Nissemor så opp fra det hun drev med, og smilte litt oppgitt.

− Jeg ønsker meg noe! Det hadde vært fint med en stille og fredfull morgen med mannen min. Kanskje en morgen uten jobbprat? Ja, det ønsker jeg meg!

Santa Claus ristet på hodet, og skjenket seg en kopp varm gløgg som stod og putret på vedovnen.

− Men du skjønner jo ikke hva jeg mener. Hvordan skal vi få gjort jobben vår når ingen unger ønsker seg noe lenger? I dag får jo alle unger det de ønsker seg hele året, fortsatte Santa Claus med høy stemme.

− Det er nå ikke helt sant det da, Claus. Nissemor pekte mot alle postsekkene som stod i gangen.

− Du kan jo bare bruke alle ønskelistene som har kommet nå i desember. Det er da nok av barn som ønsker seg noe.

Santa Claus gikk ut i gangen, kikket på postsekkene, og lo litt.

− Har du lest ønskene? Stort sett ønsker ungene seg flere følgere til Instagramkontoen eller abonnenter til Youtubekanalen sin. Også har du de som ønsker seg fred på jorden eller at vi skal ta bedre vare på jorda vår. Hvem tror de at jeg er, egentlig?

Nissemor kom ut i gangen til Santa Claus med en brødskive, og kysset han på kinnet.

− Jeg synes nå det er ganske fine ønsker jeg. Du må huske at verden forandrer seg, og det gjør ungene også.

Santa Claus tok den store, tunge frakken ned fra knaggen i gangen.

− Alt var enklere før. Da var det stort sett de samme tingene vi kunne levere, og ganske enkle ting. Barna er blitt så vanskelige synes jeg. Jeg får høre hva alvene på jobben sier.

Med brødskiven i munnen, hev Santa Claus på seg frakken og gikk mot døren. Nissemor ble stående i døren inn mot kjøkkenet.

− Du får hilse alvene, og ha en fin dag på jobben da, sa nissemor.

Ja, svarte Santa Claus og forsvant ut i snøværet.

På plass i nisseverkstedet samlet Santa Claus noen av de mest betrodde alvene til et hastemøte. Han var rød i kinnene når han la frem problemet for dem.

− Hva gjør vi? Dere vet hvilke forventninger barna har til oss. Vi kan ikke skuffe dem.

Alvene ble sittende som store spørsmålstegn, før sjefsalven Anniken plutselig brøt stillheten.

− Data!

Nå var det Santa Claus som ble et stort spørsmålstegn.

− Hva mener du? Det er jo ingen unger som ønsker seg data lenger. De bruker mobilen til alt.

Sjefsalven ristet oppgitt på hodet.

− Nei, nei. Ikke PC. Data! Big data! Alle barn legger igjen mengder av spor om sin adferd i sosiale medier som vi kan bruke. Om vi samler nok data kan vi lage gode prognoser over hva ulike typer barn ønsker seg. Da kan vi tilpasse produksjonen etter disse prognosene, og bli både mer treffsikre og effektive.

Santa Claus ble stille, og klødde seg i hodet.

− Nå har jeg aldri…tror du virkelig det vil fungere? Data?

Sjefsalven smilte fornøyd.

− Selvsagt vil det fungere. Alt dreier seg om data i dag.

Innerst i hjørnet satt gamlealven Hans Olav, som hadde jobbet med Santa Claus helt siden starten. Han så bekymret ut.

− Vi skal ikke bare bruke ønskelistene da? Eller snakke med noen av barna? Sånn som vi alltid har gjort?

− Barn forteller aldri sannheten. De lever i en fantasiverden. Sannheten finner du gjennom å studere hva barn faktisk gjør på internett. Om vi samler og analyserer nok adferdsdata vil vi også finne mønstre og modeller som kan forutse hva barna egentlig ønsker seg, ivret sjefsalven.

Santa Claus strøk hånden over haken og så litt bekymret ut.

− Men vi har jo ingen data? Og ikke vet vi hva vi skal gjøre med dem heller?

Sjefsalven reiste seg og pekte mot sør.

− Men svenskene gjør! De har drevet med dette lenge. Vi ber bare om hjelp fra dem!

 

Og det var nettopp det de gjorde. Santa Claus og sjefsalven tok reinsdyrene og reiste i hui og hast til Sverige. Hos noen av de fremste teknologiekspertene fikk de presentert en magisk spåkule som hentet data fra millioner av nettsider og milliarder av meldinger fra Twitter. På bakgrunn av disse dataene kunne de forutse hva enn det måtte være.

− Med noll komma noll i felmarginal har vi tidigare kunnat predikera at briterna kom at välja ja till Brexit, och at Trump skulle vinna presidentvalet. At förutse hva ungar vil ha til jul är ju bara barnmat i jämförelse, hadde den svenske eksperten sagt.

Santa Claus var blitt overbevist om at denne spåkulen var magisk. Han kalte den til og med «den magiske julekulen». Ved hjelp av den magiske julekulen fikk han og alvene laget en liste over hva hvert eneste barn i hele verden ønsket seg – og det i god tid før julaften. Aldri hadde forberedelsene og utdelingen av julegaver gått så lett som dette året. Og kanskje best av alt var at de nå hadde fått et stort konkurransefortrinn over de andre nissene i bransjen.

 

Så gikk det noen dager, og Santa Claus og nissemor nøt en stille romjulskveld sammen. De mimret over gamle dager, og over hvor mye hardt arbeid det hadde vært. Hvor mye tid de hadde måttet bruke på å lese millioner av ønskelister, og på å planlegge produksjon av alt fra leketog av tre, til myke kosebamser, tegnestifter og blanke ark. Santa Claus kikket bort på den magiske julekulen som hang på treet i stuen, og var lykkelig over at de nå hadde funnet et verktøy som gjorde jobben som julenisse enklere. Nissemor var mest opptatt av at hun hadde sett mer til mannen sin enn hun hadde gjort noen gang. De så på hverandre og smilte.

Santa Claus fant frem mobilen. Han innså at han ikke sjekket mailboksen siden tidlig julaften. Han skvatt litt da han så en nesten uendelige lang rekke av uleste e-poster.

− Men i alle dager, utbrøt han forundret.

Han kunne ikke forstå at så mange hadde sendt han e-post nå som julaften var over. Han åpnet den første e-posten. Den var fra Ida på 12 år.

«Kjære julenissen. Tusen takk for dukken jeg fikk til jul. Jeg har gitt den videre til lillesøsteren min, siden jeg sluttet å leke med dukker for lenge siden. Håper at du neste år kanskje kan gi meg det jeg ønsket meg aller mest; som er et bilderedigeringsprogram. Fortsatt god jul!»

Santa Claus kjente en litt urolig følelse komme krypende, og åpnet den neste meldingen.

«Takk for fine fotballsko, julenissen. De var akkurat litt for små. Hilsen Robert, 10 år»

Santa åpnet raskt den neste.

«Kjære julenissen. Jeg bare lurte på om du fikk ønskelisten min. Eller om du har forvekslet den med en annen?»

Og slik fortsatte det.

− Har du sett denne, Claus?

Nissemor holdt mobilen sin frem mot Santa Claus. Nyhetsoverskriften «foreldre kritiske til julenissens metode» lyste mot han. Han skjønte umiddelbart hva saken dreide seg om.

Santa Claus ble sittende taus. Hvordan kunne dette ha skjedd? Hadde de virkelig skuffet så mange barn? Han reiste seg stille, gikk rolig bort til juletreet. Besluttsomt plukket han ned den magiske julekulen. Han snudde seg mot nissemor med sørgmodige øyne.

− Det mest magiske i julen er gleden et barn opplever når de åpner en gave som er gitt med kjærlighet, og som viser at de er sett, hørt og forstått. Det må vi aldri glemme, mor!

Og året etter leste Santa Claus, nissemor og alle alvene ønskelistene med glede og iver igjen.

God jul!

Dette innlegget er skrevet av: