PR-bransjen lider med pressen.

Blodbadet i norsk presse fører ikke bare til arbeidsledighet i journaliststanden, det gjør også livet i PR-bransjen utfordrende.

Noe av det mest merkbare for oss i PR-operatørene er alle publikasjonene som forsvinner, like raskt som wienerbrødene på en pressekonferanse. Kanalene vi tidligere kunne foreslå saker til er enten fullstendig forsvunnet, eller kraftig desimert. I redaksjonene har spillerommet blitt mindre. Prosjekter som «normalt» ville vært aktuelle må prioriteres vekk. Vi hører stadig oftere at redaksjoner takker nei, på grunn av ressurssituasjonen.

Nedskjæringer og effektiviseringer i redaksjonene har gjort landskapet uoversiktlig. Der det tidligere fantes mange spesialister i redaksjonene, er de fleste nå generalister. Dette gjør det litt mer komplisert å holde gode relasjoner til interesserte journalister, og finne rett person til rett sak. PR-operatørene har tatt konsekvensene av dette og utvidet staben med flere rådgivere. Paradoksalt nok tar det nemlig lenger tid å finne frem til riktig person nå, selv om det har blitt færre i redaksjonene.

Investerer sluttpakka

Sentralisering av redaksjonelle miljøer fører også færre muligheter for å få på en sak. På et vis. Konsern som A-media og Schibsted har holdt på med dette i årevis. Her leverer sentrale redaksjoner saker til konsernets satellitt-aviser. Fordelen med dette er jo at man bare trenger å treffe én redaksjon, én journalist for å få maks spredning på saken. Ulempen er at alle sakene som publiseres er like. Kanskje hadde man håpet på forskjellige, lokale varianter av samme sak.

Da sistnevnte konsekvens lett kan sees på som en fordel, går vi videre med en ny uheldig konsekvens av media-massakren: Det dukker opp en masse nye content/PR/innholds-byråer. Noe skal jo alle de arbeidsledige journalistene bruke sluttpakkene sine til. Dette fører naturlignok, og ikke nødvendigvis bare negativt, til hardere konkurranse. Ikke bare om markedsbudsjettene, men også om oppmerksomhet og prioritet i redaksjonene.

I tillegg oppretter de enkelte mediehusene egne content/PR/innholds-avdelinger. De har kanalen, og søker historier. Omvendt fra oss andre, som har historien og søker kanalen. Historiene finner mediehusenes egne «byråer» hos aktører som for eksempel Rema 1000. (Nei, vi tar ikke den debatten nå.)

Lykke til, alle sammen

Så, er det noen utelukkende positive konsekvenser av medienes arme år? Nei, men det kan påstås at når færre journalister skal fylle avisa, eller bladet, så blir de mer avhengig av gode saker og lett tilgjengelig materiale. På den andre siden kan det tenkes at de gjenværende journalistene er så innbitte at de heller reiser fanden, enn å ta imot saker fra den ekle PR-bransjen. Det kan også tenkes at journalistene, der de sitter i sine alt for store lokaler, begynner å se på PR-folk som kilde til nyttig og god informasjon. Ikke som ondskapsfulle portvoktere, som før.

Det er mye som er usikkert i denne svært usikre tiden, i en usikker bransje. Det som likevel er sikkert er at PR-bransjen er avhengig av en solid presse, gode medier og dyktige journalister. Vi ønsker dem vel, og ikke minst lykke til.