Om drømmer og sånt – et svar til Aslak Sira Myhre

I Dagsavisen den 2. september oppfordrer direktør for Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre til å ikke følge drømmen sin. Jeg ønsker i dette innlegget å svare Myhre som hevder at nordmenn drømmer altfor likt og egoistisk.

Jeg mener i motsetning til Myhre at alt for få følger drømmen sin, og alt for mange er redde for å feile. Vi trenger kanskje ikke flere drømmere, men vi trenger flere som gjør drøm til virkelighet.

Du har nok helt rett i at alle barn som drømmer om å bli popstjerner neppe blir det. Selv drømte jeg om å jobbe i en etat, jeg ville nemlig bli politi. En ganske klassisk barnedrøm vil jeg si, men folk er jo forskjellige. Selv barn og ungdom.

Drømmer er uansett viktig. Drømmer og visjoner er drivkraften i vår personlige utvikling og definerer på mange måter hvem vi er. Myhre har åpenbart en innsikt PR-bransjen gjerne skulle hatt når han vet hva norsk ungdom drømmer om å bli. Tydeligvis drømmer vi alt for likt, og jeg kan kjøpe påstanden delvis. Vi lar oss kanskje alt for lett påvirke av omgivelsene rundt oss. Men betyr dette at vi drømmer likt, eller betyr det at vi ønsker å fremstå likt? Problemet er ikke drømmer, problemet er evnen til å gjennomføre.

Myhre mener man bør oppfordre barn til å gjøre noe nyttig. Noe samfunnet trenger og noe vi trenger at de gjør. De aller fleste velger også å gå denne retningen, så hysteriet forstår jeg ikke. Flere og flere tar høyere og høyere utdanning innenfor nødvendige fagfelt, så faglig kompetanse og dyktige unge mennesker er det i hvert fall ikke mangel på. Problemet er tvert imot at for få tørr å skape noe selv. Samfunnet trenger nemlig mer enn pliktoppfyllende arbeidstakere, det trengs også de som skaper arbeidsplassene. Vi, inkludert meg selv er alt for redde for å skape noe nytt. Vi går til godt etablerte studieretninger og arbeidsplasser, vi bidrar og får lønn. Trygt og godt.

For å skape noe nytt trenger vi derfor drømmere. Nei, vi trenger ikke «wanna-be-popstjerner», men vi trenger de som ikke er redde for å gå egne veier. Du omtaler «arbeidslivet» som en generelt ganske trist arena. Nesten det samme gjør du om livet som du omtaler som «helt ok». Jeg tviler dessverre heller ikke på at svært mange er enige i påstanden din. Alle kan så klart ikke bare bli gründere, noen skal også gjøre rutinejobbene. Likevel er det ikke noe i veien for å ta en sjanse og følge drømmen sin, takk og lov for at noen tørr og ønsker å gjøre det.

Det er nemlig en økende arbeidsledighet blant unge. Samtidig sliter den norske næringen med nytenking og innovasjon. Sverige har Spotify, Norge har Statoil. Alle kan ikke skape Spotify, det forstår jeg. Jeg setter det kanskje helt på spissen, det forstår jeg også. Men vi trenger de som prøver. Vi trenger i like stor grad de som fargelegger samfunnet gjennom musikk, dans og kultur. La derfor de unge drømme, men ikke la dem glemme at det også må hardt arbeid til for å lykkes. Heller ikke undervurder norsk ungdoms drømmer, de kan være mer inspirerende enn du tror.

Dette innlegget er skrevet av: