Når Mercedes skulle promotere sin nye bil som går på F-Cell hydrogen fuel ville de gjøre noe nytt og innovativt akkurat som teknologien, men hvordan gjør man egentlig det? Man lager en usynlig bil, vel.

Hele Medie-Norge følger spent med når Fædrelandsvennen mandag 14. mai som den første større norske dagsavisen begynner å ta betalt for nettutgaven. Men hvor er strategien for å rekruttere de som aldri har vært på innsiden av betalingsmuren? spør rådgiver Sigurd T. Skjefstad i PR-operatørene i dette innlegget.

La det være sagt med én gang: Det var aldri noen som tenkte at avisenes nettutgaver skulle være en mulighet for å lese gratis det du ellers må betale for å få på papir. Av ymse grunner ble det likevel slik. Bordet fanger, og det som skulle være en prøveordning var plutselig et permanent tilbud så innarbeidet blant leserne at ingen mediehus turte å gå tilbake på det.

Før nå.

Noen lokalaviser har forsøkt seg, bransjemedier det samme. Men de store dagsavisene har stort sett kikket på hverandre og lurt på hvem som skulle mure første stein. Derfor vil alles øyne nå være vendt mot Sørlandet. Fra og med mandag 14. mai vil Fædrelandsvennen inkludere tilgangen til nettavisen som en del av abonnementet. Hvert abonnement får fem unike brukernavn slik at hele husstanden fortsatt kan samles rundt ”én avis”.

Regner seg til fant
De som ikke abonnerer får kun et begrenset utvalg enkle hendelsesnyheter når de nå klikker seg inn på nettsiden. Ifølge Fædrelandsvennens sjefredaktør, Eivind Ljøstad, hadde ikke avisen lenger noe valg. Stadig flere lesere forlater papiravisen for nett og mobil, og et regnestykke fortalte at de om noen år ikke ville være i stand til å lønne alle sine ansatte dersom denne utviklingen fortsatte.

Målt i kroner og øre er papirleseren nemlig verdt åtte ganger mer enn nettleseren.

– Det farligste vi kan gjøre er å fortsette som i dag. Første steg nå er å bremse nedgangen og holde på de abonnentene vi allerede har; det vil gi oss et bedre utgangspunkt, sa Ljøstad under en sesjon om nettbetaling under Nordiske Mediedager i Bergen fredag 11. mai.

Ljøstad møtte redaktør Espen Egil Hansen i VG Nett, direktør for produktutvikling Pål Nedregotten i A-pressen Digitale Medier og professor Tanja Storsul ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo under tittelen ”Over og ut for gratis lunsj?” Bakteppet var at både Schibsted og A-pressen – som ifølge tall fra ”Medieåret 2010–2011” kontrollerte nær halvparten av avisopplaget i Norge ved utkanten av 2010 (et tall som vil øke betydelig dersom A-pressen får gjennomført sitt kjøp av Edda Media fra Mecom) – har varslet at de nå vil ta betalt for sine nettaviser.

Spørsmålet vi var lovet svar på var ”hvilke strategier de velger for å klare det få har klart de siste 20 årene: å få nordmenn til å betale for digitalt innhold”.

Problemet etter den timelange seansen var at dette fortsatt er høyst uklart.

Alle mann i forsvar
– Det avgjørende når vi nå går inn og tar betalt, er å lære av de feilene vi gjør. For vi kommer til å gjøre feil, sa Pål Nedregotten i A-pressen, og la til: – Og så er det viktig å ha betaling som offensiv strategi, ikke defensiv strategi.

Det eneste offensive med Fædrelandsvennens strategi slik den ble kommunisert, er at de tør (eller føler seg tvunget til) å være tidlig ute. Ellers var det ”alle mann i forsvar” etter god, gammel Drillo-fotball. Første steg – ”å bremse nedgangen og holde på de abonnentene vi allerede har” – kan i beste fall karakteriseres som forberedelser på en og annen kontring.

For hva med alle de som nå havner utenfor? Hvordan skal de overbevises om at det er så attraktivt innenfor at det er verdt å betale for å løse billett?

Det hildrumske problem
Tidligere har man rettferdiggjort en del av vegringen mot å ta betalt med at et gratis nettilbud kunne være med på å oppdra en ny generasjon avislesere – egenreklame som et skritt på veien mot å få en fremtidig abonnent.

Nå er denne døra stengt. Og felles for de som er igjen på innsiden, er at gjennomsnittsalderen er relativt høy – og raskt stigende. TV 2-sjef Alf Hildrum høstet latter da han under en annen Mediedag-sesjon beklaget seg over at TV-seerne var blitt mer enn ett år eldre siden i fjor. Men poenget er viktig og høyst relevant for alle de tradisjonelle mediene: Ungdommen velger helt andre kanaler.

Nettopp derfor burde nettbetaling handle vel så mye om de som havner utenfor. For selv om betalingsmuren som nå reises i Fædrelandsvennen helt sikkert kan være med på å bevare dagens abonnenter – det gir merverdi og følelsen av eksklusivitet – er det ingenting som tyder på at den vil reversere det hildrumske problem.

Noen ungdomskilde er den jo ikke.

Redaktør Espen Egil Hansen i VG Nett avslørte at de jobber med en modell der betaling ikke skal oppleves som en mur, men en tilleggsmulighet. Så er jo også han i en særstilling, fordi gratis innhold er en forretningsmodell som faktisk fungerer for VG Nett. De tjener penger som det er, og fra scenen slapp Hansen nyheten om at VG i inneværende kvartal for første gang ville få større annonseinntekter fra det digitale enn fra papiravisen.

Rømmer fra redaktørene
For de andre var det mest av alt frykten for å tape som preget analysene. A-pressens Pål Nedregotten kneppet det til rent dramaturgisk ved å si at betalingsmuren handler om å sikre nok inntekter til å sikre den gode lokaljournalistikken rundt om i landet.

Strategien for å vinne de på utsiden forble ufortalt. Og det bare dagen etter at professor Frank Aarebrot hadde presentert den årlige Medieundersøkelsen, som viste at nett for første gang nå er nordmenns foretrukne kanal for informasjon. Den nettsiden flest av oss oppgir som favoritt, er i undersøkelsen listet som ”andre medier”. Det er en kategori som samler ulike nettsider som ikke er publikasjoner med et redaktøransvar.

– Dette er et interessant funn med tanke på diskusjonen om hvor folk søker sannheten. Det betyr jo at kildekritikk og informasjonsbearbeiding svekkes og bør være et tankekors for de etablerte mediene. Glipper folket? sa Aarebrot til de mange fremmøtte journalistene.

Spørsmålet var for komplisert for et ja eller nei der og da.

Kanskje også for en mur.

For jobbsøkere representerer potensielle fremtidige kolleger barnet og den fulle mannen som kan fortelle dem hvordan det egentlig er å jobbe i din virksomhet. For å lykkes med å rekruttere de beste hodene, bør man derfor betrakte egne ansatte som selskapets viktigste markedsføringsressurs.

Torsdag 7. juni klokken 08.15-10.00 arrangerer de to gode naboer i 3. etasje i Møllergata 8 – PR-operatørene og Spre – et frokostmøte hvor nettopp dette skal utforskes nærmere.

– Mange går seg vill i sosiale medier fordi de er for opptatt av å få oversikt over alt som finnes av plattformer og teknologien som ligger bak. Da blir fort budskapet glemt. Man bør derfor heller velge seg noen få kanaler og jobbe med innholdet: hva du faktisk skal si, sier faglig ansvarlig Aina Lemoen Lunde i Spre.

Historiefortelling
Gjennom foredraget ”Rekruttering 2.0 – rekruttering i sosiale medier” forteller Lunde om hvilke historier som gjør inntrykk på oss og viser hvordan tilsynelatende samme historie kan engasjere tusener eller bli ignorert avhengig av hvordan den fortelles.

Sentralt i foredraget er hvordan man kan bruke disse teknikkene for å få rekruttert de beste kandidatene. – Også rekruttering, enten det er gjennom de mange ansattes nettverk eller en tradisjonell stillingsannonse, handler om god historiefortelling. Historien du forteller når du rekrutterer må dessuten være i tråd med den som kommuniseres av alle deler av selskapet resten av året, sier Lemoen Lunde.

Intervju med Microsoft
Et selskap som virkelig har satset på sin historiefortelling, er Microsoft Norge. Der har markedsavdeling og HR-avdeling gått sammen om å hjelpe alle ansatte med å bli kjent med selskapets historie.

Under frokostmøtet vil ledelsen i Microsoft bli intervjuet fra scenen av rådgiver i PR-operatørene, Sigurd T. Skjefstad, som både har vært involvert i prosjektet og har lang erfaring som journalist. – Det Microsoft gjør og har gjort på dette området er unikt. Og det er spennende at de nå kommer til oss for å fortelle om det.

Rekrutteringsekspert
Det blir også et innlegg fra rekrutteringsbyrået Hammer & Hanborg. De har spesialisert seg på rekruttering av personer innen informasjon, kommunikasjon og markedsføring, og de vet hvilken usikkerhet som råder i mange virksomheter – både i forhold til hvordan man rekrutterer i sosiale medier og hva slags kompetanse selskapet trenger på området.

Hammer & Hanborg vil blant annet snakke om hvordan sosiale kanaler spiller på lag med andre, mer tradisjonelle i jakten på drømmekandidaten.

Nysgjerrig på mer?

Meld deg på til mlf@pr-o.no, og husk at det kan være lurt å skynde seg – erfaringsmessig blir det raskt fullt, og vi praktiserer førstemann til mølla-prinsippet.

Selv for rutinerte strandløver i Rio De Janeiro kan varmen bli for mye. Derfor installerte Sprite en egen dusj på en av Brasils flotteste strender hvor folk kunne få en etterlengtet avkjøling. Dusjen var designet som en brusdispenser og brukerne fikk selvfølgelig utdelt en flaske sprite etterpå.

Mon tro om denne dukker opp på Huk i sommer?

Internasjonale giganter ruster nå opp for å tilby norske forbrukere et lokaltilpasset TV-tilbud på nett. Norske aktører mener markedet vil konsolideres og at ikke alle kan overleve, samt at kampen står om de gode historiene.

Onsdag 9. mai kunne Dagens Næringsliv melde at amerikanske Netflix ønsker å satse i Norge og planlegger å kjøpe opp rettighetene til norske og skandinaviske produksjoner for å kunne tilby disse sammen med alt de allerede sitter på av internasjonale serier og filmer. Tidligere har også HBO signalisert intensjoner om nordisk tilstedeværelse.

– Dette er ikke lenger et norgesmesterskap, men et verdensmesterskap, sier nettsjef Sindre Østgård i NRK.

Posisjoneringsspill

I løpet av året vil statskanalen lansere sin nye nett-TV-løsning, som i dag ligger ute som betaversjon. TV 2 satser videre med Sumo, mens Telenor har etablert Comoyo som har som mål å «utvikle og distribuere de beste nettbaserte tjenestene direkte til deg».

Et signal på satsingen er at Comoyo allerede har inngått et samarbeid med Canal + om å sende kamper fra den norske eliteserien i fotball.

– Det vi ser nå er starten på et posisjoneringsspill. Over tid vil konsumenten sette pris på å finne pakketerte produkter til en ok pris; det blir fort en høy pris hos TV 2 og TVNorge når du logger på nett, sier Karianne Melleby, leder for film og TV hos Comoyo. De vil nå fortsette å jakte rettigheter for å ha mer innhold å tilby, men de etablerte innholdsleverandørene er ikke bare begeistret.

Trenger ikke Comoyo
– Egentlig trenger vi ikke Comoyo, sier multimediadirektør Hege Korsberg i TV 2, og får støtte fra leder Thomas Manus Hønningstad i VGTV. – Vi trenger nødvendigvis ikke Comoyo, men markedet må konsolideres for at det skal være enklere og tydeligere for forbrukerne å bruke tjenestene og for å møte konkurransen fra utlandet.

For konkurrentene er på vei. I tillegg til Netflix og HBO, er Turner Broadcasting System med kanaler som CNN, TNT og Cartoon Network klare til å ta en del av markedet.

– Lokalt innhold er en viktig driver. Vi vil se en utvikling der tydelige leverandører av innhold går sammen med distributører som når kundene, sier Stine Moe Engelsrud, som er distribusjonssjef for Norge.

Heier på nye historier
For forbrukeren vil de stadig flere tilbyderne av nett-TV bety flere valgmuligheter. Innholdsleverandørene må legge seg i selen for å skape innhold som fenger og skiller dem fra konkurrentene, og prisen må ikke være høyere enn at mange nok gir det en sjanse.

– Innhold blir tilgjengelig for mange flere mange flere steder. Det er fremtiden, og det er fint, sier Karianne Melleby i Comoyo.

– Oppsiden er at det er mye kreativitet som nå løftes frem. Jeg heier veldig på de nye norske historiene som blir fortalt. For det er det dette handler om – å ha de beste historiene tilgjengelig slik at folk kommer til deg, sier nettsjef Sindre Østgård i NRK.

Kommunikasjon med leserne kan gi journalister nyttige innspill og ny innsikt i saker som dekkes. I den sammenheng blir de sosiale mediene for reneste gullgruven å regne.

De fleste mediehus og journalister bruker både Facebook og Twitter aktivt for å spre sakene sine. Men de sosiale mediene som plattform kan også være et nyttig arbeidsverktøy som kan brukes både for inspirasjon til nye saker og som kilde til verdifulle innspill fra en stor gruppe mennesker.

– Dersom man gjør seg selv synlig for de man ønsker å nå, og samtidig følger med i de kanalene målgruppen bruker, kan de sosiale mediene være svært verdifulle. Man får muligheten til å snappe opp samtaleemner det kan være verdt å sette søkelyset på, sier rådgiver og tekstforfatter Sigurd T. Skjefstad i PR-operatørene.

Utviklingen har skjedd i rekordfart, og man skal ikke mange årene tilbake før kommunikasjonen med publikum var en helt annen.

– Da jeg var ung journalist, måtte man ut på torget for å finne ut hva folk snakket om. I dag kan man sitte foran skjermen og danne seg en god oversikt over mye av det som beveger seg der ute, eller det er i hvert fall farlig lett å tro at man gjør det, sier Skjefstad.

Sosiale medier gir makt til folket
Han understreker at Facebook og Twitter på langt nær kan erstatte andre plattformer for kommunikasjon. For å fange opp alle meninger, må man fortsatt ta seg tid til ”vanlig feltarbeid”.

– Det er viktig å ha i bakhodet at en del av kanalene er veldig avgrenset. Twitter, for eksempel, er i stor grad befolket av personer som bor innenfor Ring 3 og treffer hverandre i løpet av 10 minutter på sykkel. Og det gjør de jo gjerne, også. Det er derfor en risiko for at man kommer i kontakt med mange mennesker som er enige med hverandre, og man bør vokte seg vel for å ta pulsen på opinionen utelukkende gjennom sosiale medier. Det er lang vei fra Twitter til badstua der ”gamlekara” diskuterer kommunepolitikk i Alta, sier han.

Skjefstad mener forbrukerne gjennom sosiale medier har fått langt mer makt enn tidligere. Han viser til at mobiliseringer på Facebook i enkelte tilfeller faktisk har ført til reell endring. For eksempel var det en Facebook-gruppe som i sin tid fikk Coca-Cola til å tappe brusen Urge i flasker på 1,5 liter.

– De sosiale mediene gjør det lett for folk å gå sammen om noe, og for en kommersiell aktør er det farlig å overse slikt engasjement. Det er verre med 20 000 Facebook-aktivister enn to–tre brev til hovedkontoret. Men ofte er det først når en sak plukkes opp av media at den får kraft til å sette dagsordenen. Diskusjoner i den sosiale sfæren fungerer i så måte som innspill, som journalistene takket være sosiale medier får tidligere enn det de ellers ville ha gjort, sier PR-operatørenes rådgiver.

Samtidig bør journalister ha i bakhodet at ikke alle grasrotaksjoner på nett er like slagkraftige som antallet ”likes” gir uttrykk for.

– Det finnes nok av eksempler på grupper på Facebook der flere tusen har erklært sin støtte til en eller annen sak. Når den samme gruppen så har bestemt seg for å gjennomføre en aksjon, møter bare en brøkdel av tilhengerne opp. Det viser hvor lett det er å sitte hjemme i sofaen og vende en digital tommel opp, uten at det er noe du brenner for, påpeker han.

Leserne er smartere enn deg
– Mange journalister vil trolig hevde at en ulempe med den konstante kommunikasjonen med leserne er at de da også må finne seg i kritikk, tidvis nådeløs som sådan. Men det trenger slett ikke være negativt, hevder Skjefstad. – Selvfølgelig kan det oppleves som ubehagelig for en journalist å få en storm av klager på saken sin, men media lever av åpenhet. Man er avhengig av å få tilbakemeldinger fra sitt publikum, og da må man også tåle de kjipe tilbakemeldingene.

Her får han støtte fra journalist Karl Andreas Wig i Dine Penger. Han ser ingen grunn til ikke å la leserne kommentere saker han publiserer på nett.

– Mange journalister velger konsekvent å ikke åpne for kommentarer. Det har jeg ingen forståelse for. Jeg tror at journalister har godt av å få en skyllebøtte en gang iblant, fordi man lærer av det. Ja, det er kjipt å få 20 e-poster fra lesere som korrigerer deg på skrivefeil, men man må akseptere at leserne kan være flinkere enn deg, sier Wig.

Han mener avisleserne med årene er blitt smartere og mer informert, fordi de tar til seg informasjon fra stadig flere kilder. – Er man villig til å stige ned fra sin høye journalisthest og heller erkjenne at leserne kollektivt vet mye mer enn det man som én enkel journalist noen gang kan vite, er de sosiale mediene en gave. Det er sånn man må se på det. For meg gjør de sosiale mediene det lettere både å få innspill og søke informasjon.

Transparent journalistikk
Wig forteller at kommentarer i saker han har skrevet og publisert på nett har endt opp som gode oppfølgingssaker. Dette fordi brukere har kommet med ytterligere informasjon eller fortalt om personlige opplevelser knyttet til tematikken i den opprinnelige saken.

Han trekker også frem VGs sak om statsrådenes pengebruk, hvor avisen ber leserne om å bidra gjennom å sende inn tips knyttet til de forskjellige departementenes tildelinger.

– Dette er et glimrende eksempel på transparent journalistikk. Man ber rett og slett leserne om å hjelpe til med å lage saken. Man dropper ”ovenfra og ned”-tenkingen og benytter seg av leseren som en ressurs.

Selv om det kan være utfordrende for journalister å utvide sitt arsenal av verktøy til også å inkludere de sosiale mediene, mener Wig at mulighetene som ligger i dette kan gjøre jobben som journalist enklere.

– Det er en helt ny måte å tenke på, og noen vil kanskje bli frustrert på grunn av litt motgang i kommentarfeltene. Men tar man i stedet inn over seg tilbakemeldinger man får fra publikum, er det mye å hente. Alle journalister jobber jo for sine lesere, men noen må nok tenke over og omfavne de fantastiske mulighetene som ligger i å gjøre brukerne mer aktive i stedet for å sette opp flere vegger.

Verifiser Twitter-tipsene
Samtidig er mediene fortsatt nødt til å ivareta portvokterrollen og filtrere ut det verdiløse og ukorrekte.

– CNNs ”iReport” er vel kanskje et eksempel på for mye leserinkludering. Der gjør de jo leserne til reportere, uten at man får sjekket fakta i det som blir presentert. Faren er at man går for langt den veien, sier Wig.

Sigurd T. Skjefstad i PR-operatørene sier seg enig. Han mener at det å få verifisert informasjonen som kommer frem i de sosiale mediene ofte kan være vanskelig.

– Med mindre man kjenner til personene man får innspill fra, vet man aldri hvor opplyste de er. Tips fra sosiale medier må derfor gjennomgå den samme kvalitetskontrollen som all annen informasjon man får inn.

Norske journalister er mer tilbakeholdne enn svenske når det gjelder å sitere fra en lukket Facebook-side, men Pressens Faglige Utvalg har slått fast at det kan være lov.

Onsdag 9. mai åpner Nordiske Mediedager i Bergen. Blant de første sesjonene på programmet er offentliggjøringen av den årlige Medieundersøkelsen ledet av professor Frank Aarebrot. For første gang er undersøkelsen utvidet til å omfatte også Danmark og Sverige, og blant spørsmålene de 1860 journalistene har svart på finner vi en rekke etiske problemstillinger mediene må ta stilling til i hverdagen.

Blant annet er journalistene spurt om de var enige eller uenige i en kjennelse fra dansk PFU (pressens selvdømmeorgan) som mente Extrabladet i Danmark brøt pressetiske retningslinjer ved å bruke en lukket Facebook-side som kilde i en sak om en dansk politiker.

Et flertall på 42 prosent av de norske journalistene sier at de er enig i kjennelsen. 30 prosent er uenig, mens nesten like mange (28 prosent) er usikre. I Sverige er imidlertid flertallet uenig. 42 prosent av svenske journalister mener det var en feil avgjørelsen av dansk PFU, mens bare 27 prosent sier at den var riktig og 31 prosent er usikre.

Danske journalister er mest enige med sin egen selvdømmeordning. 56 prosent støtter kjennelsen, mens 26 prosent er uenige og 18 prosent usikre.

- Visker ut skillet

- Sitering fra sosiale medier er en forholdsvis ny presseetisk problemstilling som er komplisert fordi skillet mellom offentlig og privat viskes ut. Er en ytring privat når du er på Twitter, og kan man sammenligne en samtale med venner på kafé med å dele meningen sin med 3 000 ”venner” på Facebook?, sier rådgiver Sigurd T. Skjefstad i PR-operatørene.

At journalistene i alle tre skandinaviske land er såpass delt viser hvor vanskelig disse vurderingene er.

- Særlig utfordrende blir det når det er personer som har en delvis offentlig rolle i kraft av stilling eller verv, men som ytrer seg i det som kan anses som en privat sfære – som for eksempel en lukket Facebook-gruppe, sier Skjefstad, som selv reiser til Bergen for å følge Mediedagene og skrive om aktuelle  tema blant annet for pr-o.no.

Slettet etter kort tid

Her har imidlertid norske journalister en kjennelse fra Pressens Faglige Utvalg å støtte seg til. Og selv om PFU var nøye med å presisere at kjennelsen ikke kunne regnes som en prinsippavgjørelse, gir de i begrunnelsen noen vurderinger som må kunne sies å gjelde mer enn denne ene saken.

Saken gjeldt en klage fra teologistudent og redaktør for Gatemagasinet Virkelig, Eirik Junge Eliassen, som mente avisen iTromsø brøt god presseskikk da de lagde en sak på sterkt Israel-kritiske ytringer han hadde skrevet på Facebook. Eliassen slettet meldingene etter kort tid, og opplyste også dette da avisen senere ringte for en kommentar.

«Jeg har en lukket facebookprofil, det vil si at jeg må godkjenne mennesker som ”venn” eller ”medlem” om dere vil, på denne siden. (…) Jeg har riktignok over 2500 venner der, men har et kjennskap til alle, via jobb, familie eller sosialt liv.», skrev Junge, som ellers vedgikk at han nok kunne oppfattes som en offentlig skikkelse i Tromsø.

Junge stilte også to spørsmål avslutningsvis i klagen:

1. Er dette tilfredsstillende tilsvarsrett, for at en avis skal lage en førsteside. Bør man ikke hente inn godkjenning før man trykker ting fra et lukket område?

2. Er en facebookprofil en åpen kilde bare fordi en journalist har tilgang til den?

Er det ellers en sak?

Pressens Faglige Utvalg mener et skille går på hva slags type lukket gruppe det er, og at mediene må håndtere ”private ytringer fremmet i en liten lukket gruppe med noen få medlemmer annerledes enn ytringer av allmenn interesse som framkommer i en lukket gruppe med 2500 «venner».”

Grunnen til at Junge ikke får medhold i klagen er imidlertid hans rolle koplet opp mot hva han faktisk skrev.

”Imidlertid kan det ikke alene være et spørsmål om antall deltakere, men like mye om ytringens innhold og ytrerens samfunnsrolle. Utvalget mener iTromsø var i sin fulle rett til å viderebringe klagerens politiske utsagn om statens Israels ledelse. Ytringen hadde aktuell interesse og klageren fikk selv anledning til å kommentere utsagnet”, skriver PFU.

- Altså er det greit for journalister å sitere Facebook dersom ytringen og ytringens opphavsperson ellers tilsier at det er en sak som fortjener redaksjonell omtale. Selv om det ikke sies å være en prinsippavgjørelse, bør alle i en helt eller delvis offentlig rolle lese kjennelsen som en advarsel mot å tro at de kan gjemme seg bak ”det var bare noe jeg skrev på Facebook”, sier rådgiver Sigurd T. Skjefstad i PR-operatørene.

Alle som noen gang har spilt gitar vet hvor kjedelig det er når man enten har glemt eller gått tom for plekter. I forskjellige barer i Brasil har MTV nå installert maskiner som forvandler gamle kort som har gått ut på dato til helt nye plekter. Ikke bare er det praktisk og det reduserer avfall, men man kan også få plekter med bankkortbilde av seg selv.

PR-operatørene og Spre åpner dørene for studenter som vil lære kommunikasjonsbransjen å kjenne og samtidig skaffe seg verdifull erfaring fra arbeidslivet.

Medarbeiderne i PR-operatørene og Spre har til sammen flere tiårs erfaring innen kommunikasjonsfaget. Men aspektene ved god kommunikasjon er mange, og av og til er det nyttig med innspill fra andre – folk utenfor egne rekker. Gjennom et nytt prosjekt inviterer vi derfor studenter til å ta del i vår verden.

Prosjektet har fått navnet Disruption Lab og gir studentene mulighet til å komme med innspill til reelle kundecaser PR-operatørene og Spre jobber med.

– Vi trenger noen å spille ball med, noen som tenker annerledes enn det vi gjør. Noen velger å ansette tungt strategisk utdannede innenfor et konkret fagfelt. Det gjør også vi, men denne gangen ser vi til de ressursene som finnes i klasserommene, sier prosjektleder Ellen Amalie Vold.

Tanken bak Disruption Lab er at man slett ikke trenger å være utdannet kommunikator for å kunne bidra til god kommunikasjon.

– Bransjen som helhet er i ferd med å distansere seg fra tanken om kun å tenke egne virkemidler og metoder. I stedet kreves det at man jobber tverrfaglig. En IT-student kan for eksempel komme med verdifulle innspill med tanke på gode løsninger for nettpublisering, mens en økonomistudent kan være med på å kvantifisere mål og tallfeste resultater, sier Vold.

Hun mener Disruption Lab vil gi studentene nyttige erfaringer innenfor kommunikasjonsbransjen, samtidig som prosjektet er av stor verdi for PR-operatørene og Spre.

– Studentene får jobbe med reelle caser, skaffe seg erfaring innen kundekontakt og bygge bransjenettverk. For vår del er det verdifullt å få innspill fra folk som driver med andre ting enn det vi gjør i det daglige, sier prosjektlederen.

Slik søker du
For å finne studentene som skal utgjøre Disruption Lab, har PR-operatørene og Spre nå lagt ut en stillingsannonse på nett. Her presenteres første oppgave – å profilere vår nabo i Møllergata, UngInfo Oslo, overfor deres målgruppe.

– Oppgaven er veldig åpen, nettopp fordi vi ikke vil legge noen føringer for hvordan den skal løses. Man trenger nødvendigvis ikke tenke stort og omfattende; vi ønsker oss interessante løsninger på en oppgave nært relatert til det vi jobber med i det daglige, sier Vold.

Les hele stillingsannonsen her. For ytterligere informasjon, ta kontakt med Ellen Amalie Vold på telefon 971 99 376 eller send en e-post til eav@pr-o.no.

Nye trender innen mediene og forsøk på å forklare suksesser står på programmet når Sigurd T. Skjefstad skal rapportere hjem til pr-o.no fra Nordiske Mediedager i Bergen 9.-11. mai.

Nordiske Mediedager er Nordens største årlige mediekonferanse og samlet i fjor 1600 deltakere. I løpet av tre dager presenterer fagkonferansen totalt 45 sesjoner som speiler det komplekse mediebildet, innen alt fra medieøkonomi, eierskap og teknologisk utvikling, til paneldebatter om journalistisk håndverk og nye kommunikasjonsmuligheter.

Sigurd T. Skjefstad skal delta på konferansen og vil dele inntrykk og drøfte sesjoner på fagbloggen pr-o.no.

Miks
– Den største utfordringen er faktisk å velge bort. Programkomiteen har gjort en god jobb, og hentet spennende foredragsholdere både fra bransjen og akademia nasjonalt og internasjonalt. I tillegg er det en fin miks av makroperspektiv og enkelthistorier, sier Skjefstad.

Som tidligere journalist og nå rådgiver i PR-operatørene, er han særlig opptatt av utviklingen av journalistikken og hva det betyr for framtidens historiefortelling. Det er derfor noen sesjoner han allerede har merket seg.

Skandinavisk undersøkelse
– Nytt av året er et at Medieundersøkelsen er gjort skandinavisk, det vil si at vi nå får presentert funn som sammenlikner hva journalister og befolkningen for øvrig i Norge, Sverige og Danmark mener om medievaner, ny teknologi, politikk og etikk. Det blir spennende å høre hvilke eventuelle forskjeller man har kommet fram til. I tillegg blir det toppmøte mellom sjefene for våre største TV-stasjoner og en diskusjon om eierstrukturen i norske medier, sier Skjefstad.

Andre sesjoner vil forsøke å svare på hva slike makrotrekk vil bety for den enkelte journalist og kommunikatør.

I glasskula
– Andy Dickinson som underviser i online- og digitaljournalistikk ved the University of Central Lancashire, skal vise hvilke utfordringer og muligheter framtidens journalist står overfor i det nye medielandskapet. Mens Joeri Van den Bergh som jobber for blant andre Lego, Nokia, Sony, MTV Networks og Coca-Cola, gir råd for hvordan man skal kommunisere med den såkalte generasjon Y, de fra 13-29 år, sier Skjefstad.

Skjefstad vil rapportere for pr-o.no både i forkant, under og etter mediedagene.

Hele programmet under Nordiske Mediedager.