Drapet på den frie presse

PROLOG – I DET GODES TJENESTE

Det finnes ingen grunn til at dere skal omtale dere som kommunikasjonsfolk. Vi tilhører ikke kommunikasjonsbransjen! Vi er i samfunnsutviklingsbransjen!

Peder Hansen stod foran de nå over 40 ansatte i Tiger. Byrået som først hadde forandret norsk kommunikasjonsbransje, og som nå skulle forandre verden. Han kjente han ble varm bare av tanken. Endelig skulle verden få se hvilken kraft det lå i dette miljøet. Hvor betydningsfulle de var. Han forsøkte stadig å minne seg selv på at det tross alt ikke var viktig, men sannheten var at han elsket når de satte avtrykk. Det var hele drivkraften. Motivasjonen. Og ingen får mer anerkjennelse enn de som gjør verden til et bedre sted. Tankene streifet innom Mandela, Gandhi, Bill & Melinda Gates Foundation og Malala Yousafzai…

Det vi er i ferd med å gjøre sammen er historisk. Ikke bare i norsk sammenheng, men også internasjonalt. Heretter skal alt vi gjør bidra til å gjøre verden bedre. Vi skal alltid utvikle oss selv, kundene våre og den verden vi er en del av. Vi skal være utviklingskatalysatorer og forandringsambassadører. Å jobbe med oss betyr forandring, og å utvikles til noe bedre. Dere er forandringen! 

avsnitt1

De ansatte strålte, og klappet begeistret over Peders tale. Var det noe han hadde lært seg de siste årene, så var det betydningen av å peke ut en tydelig retning for de ansatte, og å gi de en grunn til å gå på jobb hver morgen. Ingen vil bare ha en jobb lenger. De vil ha en større mening. I Tiger fikk de denne meningen. Og mer mening stod på trappene.

Peder gikk inn på kontoret, og lukket døren. Han likte seg egentlig ikke på kontoret. Aller helst ville han sitte for seg selv et sted hvor han ikke ble forstyrret. Men det var viktig å vise ansikt innimellom. Og dager som i dag var viktig for å få alle til å gå i takt. Han kikket på mobilen. En melding og et ubesvart anrop fra Evert Haarseng i Ventura Factoring. I meldingen stor det bare «Ring meg. Har en jævlig bra mulighet til deg»…

Peder og Evert hadde jobbet godt sammen noen år. De hadde samme syn på mange ting, og hadde tjent gode penger begge to på å gjøre ting på nye måter. Selv om Peder aldri sa noe til Evert syntes han at han gjorde mange meningsløse prioriteringer med noen av selskapene han stod bak. Hvor visjonært er det å starte nettbutikk for sexy dameundertøy? For ikke å snakke om bloggen han og kona brukte som unnskyldning for å fly første klasse verden rundt, mens de drakk champagne i solnedgangen på verdens mest eksklusive hoteller? Sosialdemokrat du liksom. Men Peder likte idéene og mulighetene Evert representerte, og han hadde til og med investert i noen av selskapene hans.

Evert satt med en importøl, og åpen MacBook da Peder kom inn. Begge var stort sett travle, og pleide derfor å møtes etter kontortid. Peder bestilte en kaffe – han måtte uansett tilbake til kone og barn etterpå, så det var ingen god anledning til å drikke øl.

− Hva om du kunne konvertere folks bruk av sosiale medier til inntekt for veldedige saker, Peder?

Evert smilte og tok en slurk av ølflaska.

Hva mener du?

Du vet jo at verdien i sosiale medier ligger i engasjementet. Hva om du kunne omgjøre dette engasjementet til penger for gode saker?

Du vet hvor opptatt jeg er av engasjement, Evert. Det høres jo ut som musikk i mine ører.

OK. Greia er at Ventura Factoring har hentet inn penger fra ulike investorer til et nytt, norsk teknologiselskap. Socially Good. Schiptvedt er med. Vi har selv gått inn med litt. Og flere av de store amerikanske investeringsbankene har stor tro på dette.

Da trenger du jo ikke meg? Høres ut som om det er ferdig finansiert.

Evert lente seg frem over bordet.

Det her er helt unikt, Peder. Socially Good har utviklet en teknologi som kobler annonsører til engasjementet i sosiale medier. På mange måter kan du si at annonsører sponser engasjement for saker som er relevante for deres virksomhet, og treffer en målgruppe som er brennende opptatt av temaet. På den måten kan de spille en relevant rolle i livene til helt spesifikke målgruppene. Og det er ikke basert på generisk demografi, men på faktisk adferd og ekte engasjement. Og teknologien anonymiserer enkeltbrukerne på en måte som gjør at Datatilsynet gir det tommelen opp.

Peder tenkte at egentlig skjønte han ikke en dritt av hva Evert sa. Men han visste at når Evert var så engasjert som han var nå – mente han alvor.

− Hva trenger du meg til?

Som du skjønner er vi ferdig med forretningsutviklinga. Men vi trenger din hjelp til å få dette til å fly. Vi trenger hjelp til kommunikasjonen. Til raskt å få medieoppmerksomhet. Det er ikke snakk om forretningsutvikling, men det er gode budsjetter. Og en god sak. Ketil og folka i Antik har forresten laget en dødsfet, litt retro logo.

− Vi kan sikkert hjelpe, vi.

− Bra. Det var det jeg håpet.

Evert tok en ny slurk av ølen og smilte enda bredere. Endelig hadde han en idé han kanskje kunne tjene litt penger på. Og han hadde med seg Peder, som de amerikanske investorene hadde insistert på å ha med.

avnitt2

DET DU IKKE VET, KAN DU HA VONDT AV

Etter møtet med Evert hadde ting gått fort. Veldig fort. Tiger hadde fått forskuddsbetaling på en halv million fra Socially Good i form av aksjer, de hadde hatt en rekke møter og Tiger skulle nå i gang med å lage en strategi og plan for lanseringen av selskapet og produktet. Det var mildt sagt ikke vanlig at en start-up hadde økonomi til forskuddsbetaling. Men Tiger hadde nå som forutsetning at de skulle ha eierandeler i selskapene de jobbet for. De hadde fortsatt ikke knekt koden for hvordan de skulle få til det når de gjorde oppdrag for staten.

Oppdraget fra Socially Good hadde kommet svært beleilig. Ting hadde vært tøffere enn normalt etter at Tiger nok en gang forandret forretningsmodellen, og etter den massive kritikken de hadde fått for kampanjen «Stopp konfirmasjonen» som de hadde gjort for Islamsk Råd. Peder var fortsatt irritert over at ikke flere så hvor viktig denne saken er for integreringen. Og han var sikker på at hele bransjen godtet seg over at Tiger hadde gått på en smell.

− Det er bedre å drite seg ut for noe du tror på, enn å tro på noe som er driti ut.

Det hadde vært vanskelig å berolige de ansatte, men alt roet seg så snart den verste kritikken la seg. Verden gikk tross alt videre. De var fortsatt landets beste kommunikasjonsbyrå, og verdens første samfunnsutviklingsbyrå. Peder åpnet laptopen, og gikk inn i mailboksen. De aller fleste mailene var enten reklame for produkter han ikke trengte, eller svindelforsøk. Han hatet feilslått CRM like mye som han hatet nigerianske svindelbander. For Peder var de to tingene det samme.

Mens han slettet seg gjennom mailboksen kom han plutselig til en e-post som fanget interessen hans. «Socially Good? Really?» stod det i emnefeltet. Meldingen var sent fra en hotmailkonto; anofficerandagentleman@hotmail.com. Peder var skeptisk, men åpnet mailen. Ingen vedlegg, og ingen linker. Den var trygg i det minste. I mailen stod det bare en kort tekst:

«Hva vet du egentlig om Socially Good? Vil du fortsette i uvitenhet, eller vil du ha hele historien? Hilsen din venn, Kommandøren»

Hva faen skulle det bety? Hvem var dette? Det var jo ytterst få som i det hele tatt kjente til Socially Good, og langt færre som kjente til hans og Tigers tilknytning. Peder fyrte raskt av et svar:

«Hvem er du? Og hva er det du vet som ikke jeg vet?»

Det gikk bare sekunder før han fikk svar tilbake.

«Stopp Pressen i morgen klokken 13.30»

Peder kjente irritasjonen stige i blodet. Hvem var dette for en tulling? Han måtte til bunns i det. Hvis det var noe han ikke visste måtte han få vite det.

avsnitt3

VENN ELLER FIENDE?

Peder hadde måttet gå fra et kundemøte før tiden, for å rekke til Stopp Pressen i tide. På denne tiden var lokalet nesten tomt.

Faen. Selvsagt. Peder så med en gang den grå hårmanken, værbitte brune huden og den grå dressen. Selvsagt var det han som var kommandøren. Peder kjente skepsisen vokste, og hårene på armen reiste seg. Han var slett ikke sikker på at dette var «hans venn» som det hadde stått i e-posten.

Peder kjente i og for seg ikke Peer Høivik personlig, men byrået hans hadde lenge representerte mye av det han mente var galt med bransjen. De var grunnen til at bransjen satt fast i mystikk og misforstått hemmelighetskremmeri og ikke kom seg videre, og at resten av verden så på kommunikasjonsrådgivere med skepsis. Peder hadde ledd litt da de etablerte seg, og valgte et så pretensiøst navn. Egentlig syntes han det hørtes ut som et gatekjøkkennavn. Selv om han ikke var med fra starten var Peder sikker på at det var Pølse-Hansen som var opphavet til navnet Würst Haus. At de senere ble mest kjent for bensinstasjonpølser og softis med strø gjorde ikke det hele bedre.

Peder satte seg ned ved bordet til Høivik, som kikket opp fra kaffekoppen og rundt i lokalet, før han satte de iskalde, blå øynene i Peder.

Takk for at du kom, sa han på sin syngende sørlandsdialekt, og la inn en porsjon snus under leppen. Peder bare nikket til svar.

Dere jobber for Socially Good, ikke sant? Høivik så spørrende på han.

Peder trakk på skuldrene, og kjente han ble irritert. Det var vel bare Jan Morland som var mer hemmelighetsfull om hvem han jobbet med enn Peer Høivik, og her satt han og det første han spør om er om han jobber med et selskap.

For å si det sånn, Peer. Det trenger jeg ikke fortelle deg. Det er for det første konkurransesensitivt, men enda viktigere er det at det er kundene som avgjør om slik informasjon skal bli offentlig. Er det ikke omtrent sånn du pleier å formulere deg?

− Jeg vet at du jobber for dem. Jeg jobber også for dem. Indirekte.

Hva mener du? Indirekte? Det høres veldig Würst Haus ut.

Peder gjorde hermetegn med fingrene i luften.

Å jobbe indirekte. Gjennom stråmenn og hemmelige kontakter.

Høivik ristet på hodet.

Du vet godt at det ikke er slik vi jobber. Vi har åpnet opp. Men vi representerer noen av de som står bak Socially Good. Det kan du se på nettsidene våre nå. Og du og jeg er ikke de eneste. Det er flere norske kommunikasjonsbyråer som er involvert.

Hvorfor har ingen informert oss om det?

Peder likte ikke at han ikke hadde all informasjon. Enda mindre at Høivik visste mer.

Alle de involverte byråene er underlagt taushetsplikt fra sine oppdragsgivere. Dere er de eneste som ikke er det, fordi dere skal drive med markeds-PR.

Peder kjente han ble varm, og raseriet steg til hodet.

Vi driver ikke med markeds-PR. Det er det PR-montørene som driver med. Vi jobber med samfunnsutvikling. Dere flytter makt, PR-montørene flytter paller, og vi skal flytte verden i riktig retning.

Det er godt mulig. Uansett. Jeg har ikke anledning til å si så mye. Annet enn at jeg tror du skal trå forsiktig i denne saken. Det er mange interessenter involvert, og jeg er usikker på motivene og etikken til enkelte.

Høivik reiste seg, og tømte kaffekoppen. Han nikket adjø, og hev frakken over armen. Ute på gaten kikket han seg raskt rundt, før han småløp ned i garasjeanlegget på andre siden av gaten. Bartenderen hadde kommet bort til bordet.

− Skal du ha noe?

Peder skvatt, og kikket opp.

Ikke av deg. Men jeg skal ha mer informasjon, det kan jeg love deg.

Peder reiste seg og forlot lokalet.

avsnitt4

MEDIESIRKUS

Ute på gaten fisket Peder frem telefonen. To ubesvarte anrop fra henholdsvis Hans Krister Haugen i Kampanjeavisen og Gorm Mikkelsen i 365Medier. De fikk vente. De skulle sikkert mase mer om den helvetes «Stopp konfirmasjonen»-kampanjen. Han orket ikke det akkurat nå. I stedet bladde Peder raskt gjennom kontaktlisten, til han fant nummeret til Evert.

Haarseng!

Hvorfor har du ikke fortalt meg alt?

Peder prøvde å ikke virke irritert.

Du Peder, jeg er akkurat i ferd med å boarde et fly. Marie og jeg har fått en deal med en sinnsyk all-inclusive resort på Galapagosøyene.

− Nei. Du kan ikke ringe meg senere. Hvorfor har du ikke fortalt meg at Würst Haus og flere andre byråer jobber for Socially Good? Og hvem er egentlig inne på eiersiden?

Peder hørte at Evert stotret litt gjennom flyplasslydene.

Seriøst, Peder. Det er da ingen andre byråer som jobber for Socially Good. Hvorfor skulle det være det? Og i tillegg til Schiptvedt er det stort sett amerikanske investeringsbanker som har eierandeler. Det vet du jo.

Peder var usikker på hva han visste og ikke visste. Det var jo selvsagt mulig Høivik bare ville skremme han. Men hvordan visste han? Og de tingene han hadde sagt virket ikke tilfeldig.

Når er du tilbake fra Galapagos?

Om 2 uker. Vi stopper innom Skottland på vei hjem. Laksen er på vei opp elvene, vet du.

− Du og jeg skal ha oss en prat når du kommer hjem. Jeg liker ikke dette.

− Slapp av Peder. Ingen grunn til å uroe seg for dette. Dette er bare verdens beste mulighet.

Peder la på. Verdens beste mulighet, eller verdens største løgn? Han kjente han var urolig på en måte han ikke likte, og så ingen grunn til å slappe av. Han puttet telefonen i lommen, og gikk i raskt tempo mot kontoret.

Mye hadde skjedd siden de stod med maleruller og pusset opp selv i Fredensborgveien. Nok en gang var lokalene blitt for små, og de var på jakt etter nye. Marius Ekby Andresen var den eneste som var igjen av de opprinnelige gründerne. Det var de to som hadde puslet sammen idéen om et helt annerledes byrå mens de begge jobbet hos PR-montørene. Nå stod han og ventet på ham i døren til kontoret hans.

Både Hans Krister i Kampanjeavisen og Gorm i 365Medier har prøvd å ringe deg. De ringte meg, men jeg ga beskjed om at det bare er du som uttaler deg om selskapet.

− Hva ville de?

− Hans Krister ville ha deg som foredragsholder på et seminar.

Herregud, jeg trodde de var i mediebransjen. Ikke sirkusbransjen.

− Du liker da litt sirkus, gjør du ikke?

− Joda. Bare ikke akkurat nå. Ting er litt tivoli. Vet ikke om jeg har tid til enda et foredrag. Hva ville Gorm?

Han ville ha en kommentar om Socially Good. Trodde ikke vi skulle gå ut med det før vi hadde kjendisambassadørene på plass jeg?

Peder kjente frysningene. Dette var ikke bra. Hvordan visste han?

Helvete. Kan du sende Hans Krister en mail om at jeg ikke har mulighet til å holde foredrag denne gangen. Jeg stiller på Den Store Merkevaredagen. Er det ikke de som arrangerer den? Eller er det Den Store Annonsørdagen?

Peder smalt igjen døren til kontoret litt for hardt.

avsnitt5

BIG DATA, BIG TROUBLE

− Mikkelsen.

Peder hadde brukt omtrent 13 sekunder på å finne Gorm Mikkelsens telefonnummer. Han var en mann de fleste kjente til, men ingen hadde sett. Stort sett kommuniserte man med ham på e-post. 365Medier hadde vært et friskt pust, som fant sitt marked et sted mellom Journalisten, DN og Kampanjeavisen. Særlig var det på tide at noen tok opp kampen med Kampanjeavisen, som var blitt bransjesladrepresse, som sjeldent virkelig satte agenda. Samtidig var 365Medier et ambisiøst prosjekt. Å dekke hele medie- og kommunikasjonsbransjen med ett årsverk gjorde det nok nødvendig å holde seg mest foran PCen. Men Peder syntes Gorm stort sett gjorde en god jobb. Det var det som bekymret han litt.

− Peder Hansen. Du hadde ringt meg?

Peder valgte å la Gorm lede samtalen.

− Hei. Ja. Jeg gjorde det. Vent litt…

Peder hørte at Gorm bladde i noen papirer.

Stemmer det at Tiger jobber med den nye, norske start-upen Socially Good?

− Ja..?

− Hva gjør dere for dem?

Peder følte at dette var et lurespørsmål.

− Vi gjør mye forskjellig. Men vi skal primært bidra med lanseringen.

− Og samtidig jobber dere med Schiptvedt?

Peder kjente han ble oppgitt. Hva hadde det med saken å gjøre?

Ja. Eller vi jobber for noen av selskapene innimellom.

Gorm ble mer intens i stemmen.

Så dere jobber for Schiptvedt, som også er en av de største eierne i Socially Good. Hva slags forhold har dere til de andre eierne?

De har vi ikke noe forhold til. Helt ærlig vet jeg ikke hvem de er. Men hvis du insinuerer at vi blander roller så er det ikke tilfelle. Vi jobber for ledelsen i Socially Good. Ikke eierne.

Ok.

− Kan jeg spørre hva slags sak du jobber med?

Vel…egentlig ikke. Du får selvsagt godkjenne sitatene dine. Det eneste jeg kan si er at det handler om dataene Socially Good henter fra brukerne. Som
Datatilsynet har godkjent. Og hva disse brukes til i praksis.

I praksis brukes de vel ikke til annet enn å sikre penger til gode formål?

Tja…det er det noen betviler da. Jeg ringer deg om jeg ha flere spørsmål. Takk for praten!

Gorm la på. Peder ble sittende og stirre ut i luften. Dette begynte å bli i overkant uoversiktlig. Hvem var det som hevdet at brukerdataene ble brukt til noe annet enn det som var dokumentert overfor Datatilsynet? Det banket på døren, og Marius åpnet før han fikk svart.

Hans Krister sier han gjerne vil at du tenker over det foredraget en gang til. De skal teste et nytt tema, og trenger trekkplaster.

− Hva slags tema?

− Arbeidstittelen på seminaret var visst «Big data, big trouble». Du kunne selv velge hva du ville snakke om.

Peder skvatt. Han følte at han var med i en dårlig film.

avsnitt6

AGENDA UKJENT

Peder kikket seg rundt. Kontoret han satt på var særdeles sparsommelig møblert. Det så faktisk ikke ut som om det var noen som brukte det, og langt mindre ga det inntrykk av å være kontoret til personen som eide det. En liten pult, noen få papir i en brevordner, en laptop…selv satt han i en besøksstol som så ut som om den var hentet inn for anlendingen.

− Beklager, men jeg har ikke kaffemaskin, så jeg håper det er greit med kaffe fra Seven Eleven.

Kristin Løven Starrum hadde vært positiv til å møte han med en gang. Det at han hadde brukt Schiptvedt, uavhengig fri presse og trussel i samme setning hadde nok vært utslagsgivende. I sin rådvillhet hadde Peder bestemt seg for å kontakte henne først – kanskje hun hadde svarene han manglet. Kristin Løven Starrum var nyutnevt leder for Stiftelsen Tinitus og Blommen Holm Industrier. Stiftelsen forvaltet den største enkeltaksjeposten i Schiptvedt på 25 prosent gjennom Blommen Holm Industrier.  En av intensjonene med stiftelsen var å arbeide for en fri og uavhengig presse i Norge. Starrum hadde tidligere også vært leder av PFU, og Peder var sikker på at han kunne stole på henne. Om hun visste noe.

− Kjenner du til Socially Good?

Kristin smilte og satte seg bak den spinkle pulten.

− Ja, jeg gjør det. Schiptvedt har jo gått inn på eiersiden. Det samme har dere så vidt jeg har hørt?

− Ja. Men hva vet du om de andre eierne?

− Ikke så mye. Men litt.

− Noe du kan dele med meg?

− Ja, det er i og for seg ikke hemmelig. Det er flere amerikanske investeringsbanker som eier størstedelen av selskapet. Schiptvedt har ikke engang negativ kontroll, dersom de amerikanske investorene velger å samarbeide. Noe de er kjent for å gjøre. Det er litt som i Schiptvedt.

− Hva mener du?

Peder var ikke først og fremst finansanalytiker, og kjente ikke så godt til aksjonærsammensetningen i Schiptvedt.

− Vel, Tinitus har en slags kontroll over Schiptvedt med sine 25 prosent. Men de siste årene har de samme investeringsbankene som vi snakker om kjøpt seg opp. Legger man disse sammen har de samlet mer enn 30 prosent av aksjene.

Såpass.

− Kristin slo ut med armene.

− Det er lite vi kan gjøre. Annet enn å håpe at de ikke har planer om å samarbeide. Da kan de blokkere det meste.

Peder nikket, og tok en slurk av kaffen. Han brant seg, og holdt på å søle. Han forbannet de helvetes lokkene på kioskkaffen, som skulle holde kaffen varm. Den ble jo aldri mulig å drikke. Han tok av lokket, blåste og tok en liten slurk.

− Det er mange som viser interesse for Tigers engasjement i Socially Good. Både i og utenfor bransjen. Og jeg har blitt fortalt at det er flere norske kommunikasjonsbyråer som jobber for de amerikanske eierne. Blant annet Würst Haus.

− Det overrasker meg ikke. Jeg er usikker på hvilken agenda disse selskapene har. For jeg tror de har en agenda utover å tjene penger. Og er det to ting Peer kan lukte er det makt og penger.

− Vet du hvem de andre kommunikasjonsbyråene er?

Kristin ristet på hodet.

− Nei, dessverre. Men det er vel noen av the usal suspects? Hils & Knowtom, Burst and Marssellers…kanskje utbryterne fra Würst Haus; Kurse Larssen er det ikke det de heter?

− Jeg har fått klare advarsler om å holde meg unna.

Starrum lente seg frem.

− Jeg har også fått det. Jeg er ganske sikker på at noen har en agenda. Jeg vet bare ikke hvem. Eller hva agendaen er. Og helt ærlig skremmer det meg litt.

Peder tenkte at dersom Starrum var skremt, var det en grunn til at han burde være det. Men han var ikke typen som lot seg skremme. De ble enige om å grave mer i saken, og om å holde hverandre oppdatert. Akkurat nå var Starrum den eneste Peder følte han kunne stole på utenfor Tiger.

paskekrim_avsnitt7

MØRKETS FYRSTE STIGER FREM

Veien var ikke lang fra kontoret til Starrum ved Rådhuset, tilbake mot Tigers kontorer i Fredensborgveien, så Peder valgte å gå. Han trengte å klarne hjernen. Han klarte virkelig ikke å forstå sammenhengene. Hvorfor hadde Høivik følt at han måtte advare han? Hva var Starrum redd for egentlig? Hva var det han og Tiger var i ferd med å vikle seg inn i nå? Det måtte være noen som visste mer.

Peder kjente seg andpusten og svimmel. Han kjøpte seg en flaske vann og satte seg på en benk på Karl Johan. Solen var i ferd med å forsvinne bak en sky, og han kjente hvordan temperaturen falt umiddelbart.

− Er det ledig her?

Mannen som stod foran Peder, og pekte på den ledige plassen ved siden av Peder med et sammenrullet DN så kjent ut, men Peder klarte ikke plassere han.

− Javisst.

Peder nikket, og kikket på mannen. Han smilte, og satte seg ned ved siden av ham.

− Det skyer visst over.

Mannen forsynte seg grådig av en stor softis med strø, og fikk en bart av softis på overleppen som han slikket i seg. Han fisket frem en boks Red Bull fra lommen.

− Det ser ut som om du også trenger litt energi, Peder.

Mannen nikket mot Peder, åpnet boksen og tok en slurk. Peder kjente han stivnet når navnet hans ble nevnt. Så de kjente hverandre altså. Men fra hvor? Mannen lo godt.

− Jeg skjønner at du ikke kjenner meg igjen. Men jeg kjenner godt til deg. Jeg kjenner alle i bransjen egentlig.

Mannen satte fra seg Red Bull boksen, og strakte frem hånden.

− Bjørn Roger. Bjørn Roger Simensen.

Det gikk opp et lys for Peder. Selvsagt. Det var han. Edderkoppen. Mannen som unngikk rampelyset, men som hadde en finger med i det meste av det som foregikk i bransjen. Særlig det som foregikk i skyggene av bransjen. Peder tok hånden hans og hilste kort.

− Jeg vet godt hvem du er.

Mannen som nå satt bare centimeter unna Peder var etter hans oppfattelse personifiseringen av alt som var galt i bransjen. Han var kommunikasjonsbransjens Darth Wader, og mye av grunnen til at Peder ønsket seg vekk fra bransjen. Bjørn Roger Simensen hadde etter Peders oppfattelse ingen skrupler, etikk eller moral – og var kun drevet av penger og makt. I følge ryktene, eller sikre kilder som mediene omtalte det som, hadde Simensen jobbet for de fleste destruktive krefter, inkludert diktaturer og våpenindustri. Han hadde spilt en sentral rolle da Island nærmest gikk konkurs. Men for folk flest var han kanskje mest kjent som han som ville ha tilbakebetalt utlegg for softis med strø fra en fylkeskommune han hadde lovet flere hundre arbeidsplasser til. En utleggsrapport som visstnok hadde ført til at han måtte forlate Würst Haus, byrået han selv hadde startet. Hvem han jobbet for nå visste ikke Peder, men han ante at han snart ville få vite mer om det.

− Hvor ligger den virkelige verdien i Socially Good?

Simensen hadde et spørrende uttrykk blandet i smilet sitt. Peder kjente han svettet. Var hele Norge involvert i dette selskapet på ett eller annet vis?

− Å koble forbrukeres virkelige sosiale engasjement til virksomheter på en relevant måte.

Simensen lo høyt.

− Brukerdata, Peder. Brukerdata.

− Det ligger jo ingen reell verdi i disse, utover muligheten til den koblingen jeg nevner så lenge det er regulert av Datatilsynet?

− Det er det naivt å tro. I fremtiden handler alt om brukerdata. Brukerdata er politikk. Brukerdata er makt. Brukerdata er den nye valutaen.

Peder skjønte ikke hvor denne samtalen bar av sted, og reiste seg. Simensen reiste seg også. Han stilte seg foran Peder og satte øynene i ham.

− La meg være tydelig. Jeg tror du og Tiger gjør klokt i å overlate Socially Good til noen som forstår hva dette egentlig dreier seg om.

− Det har vi overhode ikke tenkt å gjøre!

Peder kjente det kokte innvendig. Nå var det nok trusler og insinuasjoner. Ingen skulle fortelle han hva han burde eller ikke burde. Han begynte å gå uten å si ha det.

− Da håper jeg du er klar for konsekvensene.

Bjørn Roger Simensen smilte ikke lenger, og kastet en sammenkrøllet isserviett etter Peder. Han bommet.

paskekrim_avsnitt8

ETIKK TAKK, TIKK, TAKK

Nesten 3 døgn var gått siden møtet med Høivik. Peder hadde fått nok. Han merket at paranoiaen var i ferd med å spise han opp innvendig, og han hadde mistet det meste av nattesøvnen. Socially Good saken tok i alle fall opp all tiden hans. Han trengte å mobilisere, og han trengte å spille dette spillet rett. Etter hans mening var ikke dette lenger noe som bare angikk han og Tiger. Dette angikk hele kommunikasjonsbransjen. Han så ikke noen annen utvei enn å involvere bransjeforeningen Comm i denne saken. Peder kjente styrelederen Stein Schyberg godt fra sin tid i PR-montørene. Han var i og for seg en ok fyr, men fortjente ikke egentlig den posisjonen han hadde fått i bransjen. Schyberg var egentlig en lettvekter som stilte i tungvekterklassen, og som enn så lenge hadde vært heldig å ikke få skikkelig juling. På mange måter hadde han gang på gang blitt reddet av godt fotarbeid – og kommet seg unna de tunge slagene. I tillegg hadde fremgangen gjort at han hadde utviklet påfugltendenser. Schyberg var PR-kåt, og uttalte seg om det aller meste – også ting han opplagt ikke hadde greie på. Peder var rimelig drittlei hvordan Schyberg tidvis spammet Facebookveggen hans med ferie- og hundebilder. PR-kåtskapen fikk også noen ganger absurde utslag, som toppet seg sist jul da han på vegne av sitt eget byrå hadde skrevet et ellevilt juleeventyr hvor han harselerte med bransjestørrelser som Jens Gilmøyen og Ketil Trygg. Han visste at mange i bransjen hadde ledd godt, men sannheten var at det var et billig og litt simpelt grep – verken velskrevet eller særlig morsomt. Det er lett å være morsom på andres bekostning, men særlig sympatisk er det sjelden. Fra tiden sin i PR-montørene visste Peder dessuten at Schyberg var litt lat. Selv om han jobbet lange dager var det ikke alltid han fikk så mye gjort, og han leverte alltid i siste liten. Om han i det hele tatt leverte i tide. Dette gjaldt nok også styreledervervet hans. Peder hadde selv sittet i styret i Comm, og visste at det ikke var enkelt å få gjort ting i en bransje som stort sett bare kranglet internt. Men han var ikke imponert over hva Schyberg hadde fått til i løpet av sine to år som styreleder, annet enn å sole seg i glansen fra scenen under den årlige prisutdelingen Gullstolen. Han fant frem telefonen, og fant nummeret.

− Hei Peder. Det var lenge siden. Skal du melde Tiger inn i Comm igjen?

Schyberg var alltid positiv. Peder kunne aldri huske at han hadde sett han skikkelig sint. Sur kanskje, men ikke sint.

− Nei, jeg skal gi deg sjansen til å redde din egen bransje.

− Jøss, det var sjenerøst av deg. Du vet jo at jeg liker frelserrollen.

Peder var ikke i det spøkefulle hjørnet.

− Det pågår mildt sagt spesielle ting i bransjen nå, Stein. Jeg har ikke full oversikt, men det involverer mange byråer. Og etter min mening er det i ferd med å bli et problem for bransjen.

− OK. Hva er det som skjer?

− Det pågår et spill i kulissene på en av våre kunder, som jeg overhode ikke er komfortabel med. Noen forsøker å fremme en agenda som jeg ikke kan forstå er annet enn destruktiv, og definitivt uetisk. For å si det sånn, vi snakker løgner, drittpakker og trusler. Og jeg frykter at det bare er starten.

Peder kjente pulsen steg bare han snakket om det.

− Er det Commbyråer som står bak disse tingene?

− Om det er de som står bak, kan jeg ikke si sikkert. Men mye tyder på det. Jeg vet i alle fall at Würst Haus er involvert. Og Bjørn Roger Simensen har kommet med direkte trusler. Mest sannsynlig flere også. Og jeg vet at Kristin Løven Starrum i Tinitusstiftelsen har opplevd noe av det samme som meg. Du er nødt til å ta tak i dette – og det haster!

Han hørte Schyberg tenke.

− Jeg har vanskelig å tro at Commbyråer står bak de tingene du antyder. Det ville være brudd på våre etiske retningslinjer. Dessuten er strengt tatt ingen av de du nevner blant våre medlemmer. Og du vet veldig godt at Tiger heller ikke er det.

Peder ble oppgitt. Skjønt ikke Schyberg at dette kunne bli en potensiell krise? Dersom en rekke potensielle byråer var involvert i det Peder fryktet de var involvert i spilte det ingen rolle om de var medlemmer eller ikke. Det ville går hardt utover bransjen uansett.

− Betyr det at du har tenkt å sitte stille? Tuller du med meg?

− Neida. Jeg skal sjekke ut litt. Uansett har ikke Comm noen sanksjonsmuligheter overfor ikke-medlemmer. Men du – kan ikke du sende meg en e-post med litt mer informasjon, så skal jeg ta noen telefoner og forhøre meg. Du hører fra meg igjen snart.

Peder tvilte på om det kom til å komme noe som helst nyttig ut av de telefonene, men takket og la på. Han kjente han trengte en pause, og bestemte seg for å dra tidlig hjem til familien. Lite visste han om det helvete som ventet han noen dager frem i tid.

paskekrim_avsnitt9

LØGNER BLIR TIL SANNHET

Peder våknet før vekkerklokken, men en dårlig følelse. De siste dagene hadde vært rolige, uten noen ny utvikling i Socially Good saken. Han hadde til og med sovet godt de siste nettene. Men noe hadde vekket han tidlig denne morgenen. Han kikket bort på vekkerklokken som viste 04.45. Han kjente på hele seg at det ikke var noen vits å forsøke å sove lenger, og stod opp. Han kunne like gjerne komme i gang med dagen.

På vei til badet hentet han mobiltelefonen som lå på bokhyllen ved trappen. Han hadde sluttet å ha med telefonen inn på soverommet. Ikke fordi han var så engstelig for stråling eller for brann, men fordi det var den eneste måten han kunne unngå å føle behovet for å sjekke etter nye meldinger eller e-poster. Denne morgenen var det en eksplosjon av nye meldinger og e-poster. Peder skjønte med en gang at noe var galt, og ble stående stiv utenfor baderomsdøren. Han hadde 11 ubesvarte anrop, 13 tekstmeldinger og 28 Facebookvarsler. De aller fleste oppfordret til å sjekke mediene eller ba ham om å ta kontakt. Moren hans skrev bare «Det er ikke sant. Ring meg».

Preben måtte støtte seg mot veggen. Hva var dette? Han gikk raskt inn på VG.no. Toppsaken var om Trumps presidentordre hvor han kansellerte all støtte til klimaformål, og i stedet ville bruke pengene på forskning på ny anvendelse av fossilt brennstoff. Og rett under så han det som måtte være kilden. Overskriften «Løven Starrum og Høiviks hemmelige kjærlighetsbarn» var illustrert med en bildecollage med de to nevnte og ham selv.

− Hva faaaeen?

Peder mistet telefonen, og innså at han mest sannsynlig hadde vekket familien.

De neste timene foregikk mest i tåke for Peder, men han brukte dem til å saumfare mediene og skaffe seg oversikt over hva dette egentlig dreide seg om. Og det hele var en diger løgn, presentert som en dokumentert sannhet av Kampanjeavisen, og videreformidlet av nesten samtlige norske medier.

Kort fortalt handlet saken om at Kristin Løven Starrum og Peer Høivik angivelig hadde hatt et kort og heftig forhold i studietiden, som hadde ført til en ufrivillig graviditet og fødsel. Barnet var ifølge Nettavisen Peder Hansen, som hadde blitt bortadoptert. Starrum og Høivik hadde imidlertid i all hemmelighet fulgt å støttet Peder i oppveksten, blant annet ved å støtte adoptivforeldrene hans økonomisk. Kampanjeavisen kunne dokumentere det hele med fødselsattester, kvitteringer på innbetalte studieavgifter, barnebilder og uttalelser fra anonyme studievenner. Alt løgn selvsagt. Presentert som sannhet. Peder ringte den eneste han kunne ringe.

− Er det deg, Peder?

Starrums stemme var spak, men med en tydelig irritasjon.

− Ja.

− Hva er det her for noe? Kjenner du til dette?

− Det var mitt spørsmål.

Peder hørte at stemmen hans var overdrevet lys.

− Hvor kommer dette fra? Hvordan kan det ha havnet på trykk? Det er jo sprøyt fra ende til annen.

− Jeg vet jo det.  Men det er der ute. Jeg bare fatter ikke hvordan det kan ha skjedd. Her har jo alle rutiner sviktet. Herregud, hvis dette hadde vært sant hadde jeg blitt  mor som 5-åring.

− Vi må få stoppet dette.

− Selvsagt får vi stoppet dette. Det er jo helt absurd. Det er jo ren fantasi. Spørsmålet er hvor stor skade det har gjort. Og enda mer interessant – hvem som står bak.

Peder fikk bildet av Bjørn Roger Simensen som kastet isservietten etter han i hodet.

− Kjenner du til Bjørn Roger Simensen?

Softis-med-strø-Simensen?

Ja. Jeg tror det er stedet å begynne.

Peder la på.

paskekrim_avsnitt10

POTUS

Det viste seg at det ikke var vanskelig å stoppe de falske mediesakene. De fleste mediene innrømmet at det ikke bare hadde vært rutinesvikt, men også systemsvikt. De fikk også enkelt på plass gode dementier i alle mediene, i tillegg til at Starrum hadde stevnet alle mediene som hadde omtalt saken inn til PFU. Problemet var imidlertid at saken fremdeles levde videre i sosiale medier, og at det tok all tid og energi. Verst hadde det vært å berolige og forklare for de aller nærmeste.

Om ikke annet hadde dette gjort at Peder kunne avskrive Høivik som mannen som stod bak alt dette. Saken og dialogen dem imellom hadde faktisk bragt dem tettere sammen. Starrum hadde vært i kontakt med Haugen i Kampanjeavisen. Han hadde selvsagt beklaget, og vært oppriktig lei seg – men gjemt seg bak kildevernet, og ikke gitt mer opplysninger om hvem han hadde fått den feilaktige dokumentasjonen fra. Peder på sin side hadde hele dagen forsøkt å komme i kontakt med Bjørn Roger Simensen, uten å lykkes. Det hele var en parodi og et kaos.

Peder var innom kontoret en liten tur. Det var godt å være omgitt av folk han kunne stole på. Alle viste utrolig mye omtanke, og det varmet. Han hadde lukket døren til kontoret, og nøt noen stille minutter. Han var nysgjerrig på om saken fremdeles levde i sosiale medier, og logget seg inn på Twitter. Han var ikke særlig aktiv der, men tenkte at dette kanskje var en sak som ville spre seg der.

Han så raskt at han hadde 1209 varsler. Det var da ikke så lenge siden han hadde vært der inne, og det var sjelden det var noen aktivitet. Det meste var retweets og likes. Og han så med en gang hvorfor folk hadde retweetet. Tweeten som hadde skapt reaksjonene var skrevet av @realDonaldTrump. Han skrev:

– Fake media is ruining people. Look whats happening in Norway to that poor man @PHansenTiger. Shame on media. Cant be trusted.

Peder trodde ikke sine egne øyne. Hvorfor i all verden skulle den amerikanske presidenten bry seg om denne saken. Hvordan hadde han i det hele tatt fått den med seg? Det var selvsagt smigrende, men over hans fatteevne. Han hadde selv forsøkt å engasjere presidenten via Twitter i forbindelse med «Stopp konfirmasjonen», men da hadde det ikke vært noen respons. Peder gikk til døren og åpnet den.

− Beate, kan du komme hit litt?

Peder hadde hentet Beate fra mediebyrået Visum for å lede Tiger da veksten var som størst, og han skulle realisere de internasjonale konsernplanene. Beate og Peder delte kommunikasjonssyn, og hun var rett dame på rett sted til rett tid. Ingen skapte entusiasme og kultur som henne.

− Se på dette. Du må klype meg i armen, og fortelle meg at jeg ikke drømmer. For om jeg gjør det tror jeg at det fortsatt er et mareritt.

Peder viste Beate tweeten fra den amerikanske presidenten.

− Kødda du? Seriøst? Trump?

Beate begynte å le.

− Det e jo heilt vilt, Peder! Den amerikanske presidenten. Det her må vi bruke til noke.

− Jeg skal først og fremst bruke det til å finne ut hva faen det er som skjer. Jeg føler det som om jeg er med i en Netflixserie og at Keifer Sutherland har overtatt livet mitt. Det er jævla ugreit.

− E skjønna jo det. Men fy…!

Peder la telefonen i lomma, og tok på seg jakka igjen.

− Jeg må ut en tur. Må ha luft.

Påskekrim_fb_avsnitt11

NESTEKJÆRLIGHET OG FAENSKAPEN BAK

Det verste hadde lagt seg etter den horrible mediesaken. Når alt kom til alt var det ikke skjedd så stor skade som Peder fryktet. Den største skaden hadde nok skjedd på norske medier, som allerede hadde en kraftig svekket troverdighet etter Peders mening. Med sin flørt med content marketing og native advertising var de i ferd med å grave sin egen grav. At de nå så lett hadde latt seg lure av falske nyheter var på mange måter spikeren i kista. Det som plaget Peder mest var at han fremdeles manglet svar. Han visste ikke hvorfor han var blitt utsatt for dette, eller hvem som stod bak.

Peder var imidlertid takknemlig og nesten litt rørt over all støtten han hadde fått i etterkant. Hans eget byrå var selvsagt helt fantastiske – hver og en av dem. Men også fra resten av bransjen hadde det kommet støtte fra ventet og uventet hold. Ola Krister Apelmann i Apelmann Kommunikasjon hadde nevnt han fra scenen under sin omdømmeprisutdeling hadde noen fortalt Peder. Og selv om Peder mente at omdømmebegrepet for lengst burde være begravet, og representerte en kraftig avsporing i kommunikasjonssammenheng, var han smigret over støtte fra såpass overraskende hold. Han hadde rosende blitt omtalt i en egen bloggpost av multiprofesjonseksperten Hans Peder Nyhaug Karlsen. Og folka i reklamebyrået Parka hadde fått skuespiller Krister Ljomer til å skrive en spontan støtteerklæring på Facebook til ham. Peder visste han var venn med Torgrim, byrålederen i Parka, men det varmet allikevel.

Til og med hans gamle kollega, sjef og mentor Øyvind Bondevik, (som de fleste ofte trodde het det samme som tidligere statsminister Bonvik) hadde vist støtte. Bondevik var vanligvis en mann som ikke likte å vise følelser eller omtanke. I alle fall ikke offentlig. Peder hadde derfor blitt temmelig overrasket da Bondevik ga ham en god klem, og senere sendt et smilefjes på SMS. Alt dette gjorde godt. Men Peder ville fremdeles ha svar. Og han måtte gå rett til kilden. Han gikk inn på 1881, og fant nummeret.

− Simensen.

Peder lente seg fremover i stolen. Han merket hvordan adrenalinet pumpet gjennom årene, og gav stemmen ekstra volum.

− Det er Peder Hansen. Jeg vet at det er du som står bak alt.

− Står bak hva?

Peder kjente han ble irritert. Han orket ikke mer av disse greiene.

− At det er du som står i kulissene med alt som skjer i Socially Good. Det innrømmet du selv. Og at det er du som plantet kjærlighetsbarn storyen i media. Jeg vet du representerer det amerikanske investorene. Jeg har bevis på alt, og jeg har tenkt til å sørge for at dette er spikeren i kista for din yrkeskarriere.

De siste tingene var bare løgn, men Peder var nødt til å spille et høyt spill.

− Du vet fortsatt ingenting.

Simensen la på. Peder kjente det kokte inni han. Han slo nummeret på nytt, men kom rett på svareren. Fortvilelsen var i ferd med å drepe Peder. Han følte seg hjelpesløs. Det banket på døren. Peder svarte ikke, men døren gikk allikevel opp.

− Det er besøk til deg, Peder.

Det var Marlene Karmøy, den polskfødte kreative lederen i Tiger som stod i døren. På mange måter var det ansettelsen av henne som markerte det største skiftet i Tigers historie. Hun hadde imponerende meritter fra reklamebransjen, men hadde latt seg forføre av Peders fremtidsvisjoner. Hun var kompromissløs med et brennende engasjement, og var en viktig brikke i Tigers fremtidsplaner.

− Hvem er det?

Peder kjente at han ikke orket besøk nå. Men døren gikk opp på vidt gap. Inn kom en ganske liten, spinkel og tynnhåret mann med briller.

− Hei Peder. Du og jeg må snakke sammen. Om Socially Good. Og all faenskapen bak. Jeg heter forresten Paal Steigen.

Steigen satte seg i stolen foran Peders pult, og tok opp noen papirer fra en sliten skinnveske.

Steigen hadde snakket i nesten tre kvarter, kun avbrutt av korte spørsmål fra Peder. Da han først skjønte hvem det var han hadde fått besøk fra hadde han vært skeptisk. Peder kjente ikke Steigen, og hadde kun lest om han. Han var kjent kommunist, aktivist og skribent, og en av få nordmenn som hadde møtt både Mao og Pol Pot. Peder hadde alltid tenkt på ham som paranoid med omfattende konspirasjonsteorier. Nå var han imidlertid overbevist, forbannet og litt redd. Teoriene og faktaene han hadde presentert for Peder hadde vist at misæren med Socially Good stakk dypere og var langt omfattende enn han hadde forestilt seg. Det berørte ikke bare han og Tiger, men også hele det norske samfunnet. Kanskje til og med demokratiet slik vi hadde kjente det.

− Steigen pakket sammen sakene sine, og lot Peder beholde mappen med papirer.

Peder reiste seg, og tok han i hånden.

− Takk skal du ha. Dette hadde jeg aldri funnet ut av uten din hjelp.

Det skulle bare mangle. Det er det jeg driver med. Å avdekke og forhindre skjulte maktstrukturer. Dette er en svært alvorlig sak.

Steigen gikk til døren.

− Skulle du noen gang trenge jobb, er du hjertelig velkommen til Tiger. Vi trenger sånne som deg skal vi kunne gjøre en forskjell i samfunnet.

Peder mente det han sa. Steigen ristet på hodet.

− Så dypt vil jeg aldri synke. Da vil jeg heller la noen trekke ut alle neglene mine med tang. Men takk for tilbudet.

Steigen forlot kontoret, og lukket døren etter seg. Peder gikk raskt bak pulten igjen og plukket opp telefonen.

− Hei Peder.

− Hei Kristin. Vi må møtes med en gang.

Peder fortalte kort at han satt på svaret på hva som foregikk, og avtalte møtested.

påskekrim_Avsnitt12

SANNHET FOR EN DAG

Peder ankom tidlig den mørke, slitne puben rett ved kontorene i Fredensborgveien. Han var skjelven, og bestilte seg en øl, selv om klokken knapt var passert to på ettermiddagen. Han fant et bord i et hjørne. Det var ikke mange i lokalet, men det var viktig at de kunne snakke uforstyrret. Peder ble sittende å reflektere over de siste ukenes hendelser, og ikke minst alt Steigen hadde fortalt han. Det var nesten for utrolig til å tro, men Steigen hadde dokumentert alt.
Kristin ankom, sammen med mannen sin, Gunther Starrum. De så seg rundt da de ankom, og så raskt Peder. De bestilte seg hver sin kaffe, og kom bort til Peder. Gunther hilste raskt på Peder, før han satte seg. Peder hadde bedt om at Kristin skulle ta med seg Gunther. Det var viktig at denne historien kom ut raskt, og selv om Internettavisen ikke var førstevalget var det det alternativet som innebar minst risiko. I denne situasjonen var det umulig å vite hvem man kunne stole på. Og han stolte på Kristin.

− Nå er vi spente.

Kristin smilte forsiktig. Peder tok en slurk av ølen.

− Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Dette er rimelig store greier.

− Gunther er oppdatert, naturlig nok. Han vet det samme som meg.

Peder nikket, og kikket seg samtidig rundt i lokalet.

− Bra.

Han skjøv mappen med papirer over til Gunther.

− Her er dokumentasjonen på alt jeg skal fortelle nå. Du gjør selvsagt hva du vil med den. Men dersom du velger å ikke lage noen sak på dette, vil jeg vite det – og ha dokumentene tilbake.

− Selvsagt. Får vi dette eksklusivt?

− Ja.

Peder visste både at Internettavisen kom til å lage noe på dette. Han visste også at dette kom til å spre seg til samtlige norske medier, og sannsynligvis globalt også.

− Ok…

Peder trakk pusten dypt.

− Dette høres temmelig drøyt og usannsynlig ut, men hele denne affæren handler egentlig om Trump, og hvordan han ønsker seg innflytelse over valget denne høsten, og til syvende og sist om tilgang til norske oljeressurser.

Gunther lo høyt.

− Du tuller.

Peder satte øynene i han.

− Nei, jeg skulle ønske jeg tullet. Men det gjør jeg definitivt ikke. Bjørn Roger Simensen har helt siden han sluttet i Würst Haus arbeidet for Trump, gjennom flere amerikanske investeringsbanker. Han har også hatt hjelp av enkelte ressurser i det nye byrået Kurse Larsen. Målet – og her kommer rosinen i pølsa – er å bruke data fra blant annet Socially Good til å manipulere Stortingsvalget, og å få pølse-Hansen i posisjon som olje- og energiminister. Etter endringen i klimapolitikken har han innsett at USA er best tjent med sterkere kontroll over vestlige oljeressurser.

Kristin og Gunther så på hverandre.

Det kan de jo ikke gjøre. Brukerdataene fra Socially Good er jo beskyttet av personvernloven og Datatilsynet.

Det er riktig det. Men ikke om de flyttes ut av landet, og blandes med data kjøpt fra en rekke andre kilder. Visa, MasterCard, forsikringsselskaper, mobilselskaper og analysebyråer. Samlet sett gir dette mer eller mindre kontroll over hver eneste velger.

Gunther bladde raskt i papirene Peder hadde gitt han.

Det her er helt sinnsykt. Dette er skandale og krise. Men dette må da PST kjenne til?

PST er ikke på dette nivået. Foreløpig er det jo ingen som har lagt igjen noen spor, eller vist noen agenda. Alt ser fint ut på overflaten.

Gunther nikket.

Jeg setter de beste folka mine på denne saken. Dette må ut raskt!

Peder kjente han var lettet. Det var alt han ville. Han visste at det eneste som kunne få han ut av dette var at det kom ut. Derfra og ut ville alt gå av seg selv. Både de politiske og juridiske prosessene.

Peder hadde kjøpt alle tabloidene dagen etter. Alle medier hadde denne saken som toppsak, og det beste av alt var at han hadde sluppet å uttale seg. Peder var lei av å uttale seg nå. I alle fall for en stund. Han hadde tatt fri for en gangs skyld, og nøt den første rolige dagen med en kaffe i solveggen på Youngstorvet. Plutselig var det noen som skygget for solen.

− Hei, Peder. Jeg ser saken er ute.

Det var Stein Schyberg som stod foran han, og pekte på avisene på bordet.

− Ja, heldigvis.

– Det er litt av en suppe. Bra mediene kom til bunns i dette.

− Vel, de fikk vel god hjelp.

Ja, Paal Steigen kan være god å ha noen ganger. Det er bra saken om deg ble nyansert i alle fall. Det kan ikke ha vært særlig gøy.

Peder stivnet til. Hvordan visste Schyberg at han hadde hatt kontakt med Steigen?

Vel, dette er det siste vi ser til hverandre på en stund. Jeg flytter utenlands. I alle fall for noen år.

Schyberg rakte frem hånden, og Peder grep hånden hand. Håndtrykket var slapt og uengasjert.

− Hvor flytter du?

Peder var ikke egentlig interessert, men spurte for høflighetens skyld.

− USA. Washington.

− Jøss. Det var litt av et sprang. Hva skal du der?

Schyberg nølte et lite sekund. Så smilte han bredt.

Jeg har faktisk fått jobben som kommunikasjonssjef i Trump-administrasjonen. Vi snakkes!

Schyberg løftet hånden som et adjø, og gikk raskt over Youngstorvet, og forsvant inn gågaten i Torggata. Peder ble sittende å se langt etter han. Det gikk kalt nedover ryggen hans.

Dette innlegget er skrevet av: