Kontrollspørsmål: Bør vi si noe om dette?

Jeg har lyst til å si noen ord om kommunikasjon. Og jeg har lyst til å bruke en setning som bestemora di kunne ha uttalt som utgangspunkt: Hvis du ikke har noe godt å si om noen, er det best å ikke si noe. Med fokus på siste del av setningen.

De aller fleste som driver med kommunikasjon. De aller fleste som kommuniserer, som er de aller fleste av oss, vet at et budskap vil oppfattes forskjellig fra forskjellige avsendere og konteksten det leveres i. Formen et budskap leveres i, vil også endre måten det mottas på. Dette vet alle som driver med kommunikasjon. Eller de burde vite det. Det gjelder også kommunikasjonsrådgiverne i UDI.

Unngå misforståelser

«Når misforståelser oppstår er det alltid avsenderens feil», ble jeg fortalt på skolen. Jeg er enig med skolen. Jeg er ikke nødvendigvis ordrett enig med bestemora di og munnhellet hennes, men jeg er enig med filosofien bak. Man kan ikke alltid bare si fine ting om alt, men mange ganger «…er det best å ikke si noe.» En venn av meg som også jobber i kommunikasjonsbransjen, titulerer seg spøkefullt som kommunikasjonsfraråder. I sjakkrusen burde UDI tatt en kjapp prat med ham.

Ved å legge ut den umorsomme, morsomheten har en kommunikasjonsmedarbeider i UDI eksponert usedvanlig dårlig dømmekraft og forståelse for arbeidsgiverens posisjon i samfunnet. Kommunikasjonstragedien opp i dette er jo at alt var fullstendig unødvendig. Hvorfor skal UDI mene noe om sjakk?

Unødvendige tabber

Jeg har vært innom temaet tidligere. Bedrifter, foreninger og direktorater bør vokte seg for å injisere seg selv i materier de ikke hører hjemme i. Kanskje var den særdeles mislykkede sjakk-tweeten et forsøk på å senke inntrykksskuldrene til UDI? Det virket i så fall, i beste fall motsatt. Når det kommer til sjakk og en rekke andre aktiviteter bør dere sitte helt musestille, ikke si noe UDI. Gratis råd.

Sist ut i rekken er Statens Vegvesen. De har ikke gjort noe alvorlig dumt, men jeg himler med øya og rister på hodet. Mest fordi det hadde vært så lett å unngå en latterlig tabbe. Nettavisen har fanget den opp:

vegvesentweet

Ikke er det veldig alvorlig å skrive skrivet, i stedet for skrevet, men det er fryktelig unødvendig. Her kunne kanskje bestefaren din ha supplert med setningen om å ikke se flisen i andres øyne, på grunn av bjelken i eget.

Spør først, skyt etterpå

La meg avslutte med å si at jeg håper, men tar det ikke for gitt, at disse tilfellene er gode eksempler på hvor viktig det er med god, tydelig og gjennomtenkt kommunikasjon. Det er jo nærmest blitt en floskel i kommunikasjonsbransjen, men det har vært litt mange dårlige og rare tilfeller i det siste, med NOAS og Kristoffer Joner og så videre.

Jeg skal ikke dykke inn i politikken i Listhaug – Joner – NOAS – Anorak-saken, men jeg vil nevne en liten detalj. I sitt forklarende innlegg sier Joner at han tok det for gitt at alle forstod at det var en prosess med flere involverte som lå bak. Blant venner som har like referansepunkter kan du ta ting for gitt, men i massekommunikasjon er det ikke så lurt, Kristoffer.

Alle som sitter med fingeren på den store røde publiseringsknappen bør bruke huet. Stille seg noen kontrollspørsmål før vekta på den knappen blir for tung. Hva vil jeg med å fortelle dette? Hva kan kritikken komme til å bli? Bør min organisasjon, bedrift eller mitt direktorat si dette?

Hvis svaret på noen av disse spørsmålene er kanskje, eller vet ikke, bør det kanskje vurderes å spørre noen som vet. Sånn helt åpent og ærlig.

Innlegget er skrevet av:

Case