Fritt etter Alf Prøysens Snekker Andersen: Byråleder Geelmuyden

Foto: Infomastern Flickr via Compfight cc

Historien om da PR-nestor`n bransjesklei og ramla så lang han var. 

Det var en gang en byråleder som het Geelmuyden, og han hadde mange ansatte som byråledere bruker å ha, og så var det en julekveld at han lista seg ut mens de ansatte og fru Geelmuyden satt og knekte kundenøtter for å gjøre seg fete. Han skulle ned i garasjen for der hang det en cardigan og ei skjorte, og på en kjelke lå det en stor sekk med julegaver. Så tok byråleder Geelmuyden på seg cardiganen og skjorta og dro kjelken med julegavesekken ut på Solli Plass. Men så var det glatt akkurat den kvelden, så byråleder Geelmuyden datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned til Karl Johan, og så sklei de dit, både sekken, kjelken og byråleder Geelmuyden. Like ved Karl Johan kom det en annen mann i cardigan og skjorte med en kjelke. − Hold ut, hold fast! Ropte byråleder Geelmuyden og prøvde å styre unna, men han så ikke så godt i tåkeheimen, og så butta de så de ramle i grøfta begge to. Tulling! Sa byråleder Geelmuyden.

-Tulling sjøl, sa den andre.

-Vi er nok ute i samme ærend, vi, sa byråleder Geelmuyden.

-De har fått på Dem finstasen, de også sa han og lo. Og så retta han fram handa si og presenterte seg.

-Byråleder Geelmuyden.

-Kjetil Try, sa den andre og kom med handa si.

-He, he! Sa byråleder Geelmuyden.

-Ja, ja. Det går jo an å tøyse litt, det er jo julekvelden, og da er det rart med det.

-Akkurat, sa den andre.

-Og vil du som jeg nå, så går jeg til dine ansatte og gir dem gaver, og så går du til mine ansatte. Men da må du ta av deg den dumme cardiganen.

-Hva skal jeg ha på meg da, da? sa byråleder Geelmuyden.

-Ta på deg en blådress du, mine ansatte ser cardiganer året rundt, men en ordentlig kommunikasjonsrådgiver har de aldri sett, og hver jul bruker jeg å si: Hvis dere er snille nå, så kommer byråleder Geelmuyden om julekvelden når jeg reiser rundt og deler ut gaver til arbeiderpartitoppene. Men det har jo aldri falt seg slik at jeg har truffet deg. Skal vi bytte slik at de ansatte slipper å sitte alene hele julekvelden?

-Ja det kunne vi godt, sa byråleder Geelmuyden – men det er bare det at jeg ikke har noe gaver til dine ansatte, jeg.

-Gaver? Sa Kjetil Try. – er ikke du kommunikasjonsrådgiver da?

-Jooo, sa Geelmuyden.

-Da kan du bare ta med deg noe tåkeprat og strategidokumenter. Også har du kanskje en penn?

-Joda, byråleder Geelmuyden hadde penn, og han fant noen budskapsplattformer og papirbiter i lomma på cardiganen.

-Nå kan du bare gå i fotefara mine bortover Karl Johan, sa Kjetil Try. – så tar jeg kjelken og sekken din og ringer på i Sommerogaten. Dere holder vel til i andre etasje, dere vel?

-Ja, sa byråleder Geelmuyden.

Og så gikk Kjetil Try opp til kommunikasjonshuset, og byråleder Geelmuyden gikk bortover Karl Johan og Øvre Slottsgate der Try hadde gått. Han behøvde ikke gå så langt, det var bare forbi to klesbutikker og en skobutikk og et utested, og ved siden av utestedet stakk det opp to luer og en caps.

Nå kommer`n, nå kommer`n! Ropte reklamefolka og fløy i forvegen opp trappa i de fjonge lokalene. Og da Geelmuyden kom opp stod resepsjonisten og venta.

-Nå kommer`n Marlene. Nå kommer byråleder Geelmuyden! Se på`n! Er`n ikke lang?

-Så da, en skulle tru dere ikke hadde sett folk før, sa Marlene. – Men vi har aldri sett en orntli kommunikasjonsrådgiver, ropte de ansatte.

-Ja, du får vær så god å gå inn, sa resepsjonisten og løfta bort en vippetass fra taket, og Geelmuyden bøyde den lange ryggen sin og smaug under, og så stod han i en diger resepsjon med fargerike møbler og artige plakater og blinkende eplemaskiner. Bak den minste pulten satt en liten AD, og borti kroken satt en gammel konsulent og nikka med hue.

-Har du med deg penn?

-Har du med deg tåkeprat og strategidokumenter? gnålte de kreative og halte og dro i byråleder Geelmuyden.

-Så da, så da, Geelmuyden må da få lov å komme innafor døra før dere begynner å mase, sa resepsjonisten.

-Sett deg da, Geelmuyden.

-Er det kommunikasjonsfolk her, peip det fra konsulenten i kroken.

-Det er Geelmuyden! Byråleder`n! ropte resepsjonisten i øret hans.

-Han er så gammel, han Moe, han kommer aldri ut mer, du får gå bort og hilse på`n, så blir`n gla.

Jo da, Geelmuyden gikk bort og hilste på gamlekonsulenten og tok`n i handa. Det var som å ta i ei barkflis.

-Nå får du sette deg da, Geelmuyden-byråleder, sa byråfolka.

-Vet du hva jeg ønsker meg? Sa den største reklamegutten og smilte med ei tann.

-Kan du lage en pressemelding om alle prisene vi har vunnet? En liten pressenotis?

-Ja, jeg får prøve, sa Geelmuyden. Og det gikk ikke lenge før pressenotisen var ferdig.

-Så er det min tur, sa den mellomste prosjektleder`n. Det var ei blid jente som svingte seg med to musefletter.

-Hva vil du ha da? sa Geelmuyden.

-En prosjektplan, sa prosjektlederjenta.

-Har du en kunde da, sa Geelmuyden?

-Nei, men jeg får leke litt med kundene til Holtberget en gang i blant og Einar lar meg være med hans kunder innimellom. Han synes det bare er gemt at jeg er med. Lag en prosjektplan da!

Og så lagde Geelmuyden prosjektplan.

-Hva vil du ha da? sa han til den minste AD-assistenten som stod og var sjenert og hadde tre fregner på nesa.

-Veit ikke, hviska AD-assistenten.

-Å jo da, han veit det nok, han visste det før i dag, bare si det da vel, sa de andre ungene.

-Medietrening, hviske vesleguten.

-Ja, det skal vi ordne, sa Geelmuyden – og ga guttungen noen råd om legge seg flat og si at man jobber med å forbedre rutinene.

-Og så må du lage noe til a Marlene! Maste ungene.

Resepsjonisten hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.

-Hysj da, sa resepsjonisten.

-Bare si hva du vil jeg skal lage du, sa Geelmuyden.

-Ja, sa resepsjonisten og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var en telefonliste. Men den var gammel og krøllete og hadde en diger flekk, så det var nesten umulig å lese.

-Kan du få skikk på denne her, trur du?

-Hem, hem sa Geelmuyden og klødde seg med pølsefingrene bak øret.

-Jeg får heller lage ei ny liste til deg.

Og så tok han frem iPhone og penn og skreiv opp en hel haug med viktige telefonnummer.

-Her har du numra til alle som betyr noe i landet. Som ikke engang Try har, sa Geelmuyden.

Og når han var ferdig med det fortsatte han å rote rundt på iPhonen, smilte og blunka. Men han sa ingenting, byråfolka maste og spurte hva han dreiv med, men Geelmuyden sa ingenting før han var ferdig. Da gikk han bort til gamle Moe.

-Nå har jeg lagt deg til på LinkedIn i tilfelle du trenger nye utfordringer, ropte Geelmuyden og blunka til Moe.

-Nei, å nei dette var stas, sa resepsjonisten.

-Ja, nå skal du jammen ha mange takk, Geelmuyden. Takk pent nå folkens, kom hit og takk Geelmuyden for alt han har lært oss. Denne julekvelden kommer vi ikke til å glømme.

-Takk, takk, takk, ropte de ansatte. Og så kom gamle Moe stavrende over golvet og smilte.

-Tusen takk. Vi snakkes snart!

Nå hørte Geelmuyden noen ringe på dørklokka, så han sa, -Takk i ligemåde og godt nyttår!

Og så skyndte byråleder Geelmuyden seg ut på gata, og der sto Kjetil Try med kjelken og den tomme gavesekken.

-Takk for hjelpen, Geelmuyden, sa Try. – Hva sa folka mine da du kom? – Jo da, dem ble gla, dem, nå venter dem bare på at du skal komme tilbake, tenker jeg. Åssen gikk det med deg da? Han ble vel ikke redd deg, han veslegutten Morten vel? – Å langt ifra, sa Try. – Han trudde det var du, han. Titte fanget sjefen min, jeg! sa han hele tia. – Ja, nå får jeg skynde meg opp, sa Geelmuyden, og så sa’n god jul enda en gang, og så gikk’n. – Hva har dere lært mens jeg var borte da! sa han til folka sine da han kom inn i stua. – Men da lo de ansatte. – Du har vel hørt det før, du vel! Det var jo det samme du har sagt i alle år! – Nei, jeg har vært hos reklamefolka og lært dem noen tjuvtriks, jeg, sa Geelmuyden. – Men det trodde ikke de ansatte noe på.

Så gikk Geelmuyden hjem til meg en kveld i romjula og ba meg skrive eventyr om det, og det har jeg gjort.

Innlegget er skrevet av: