Over halvparten av oss mener en sensur av kommentarmuligheter på nettartikler er greit for å beskytte oss mot meninger vi ikke liker. Hva kan dette skyldes?
Terroraksjonene 22. juli førte til at vi i større grad søkte til tradisjonelle medier. Samtidig endret de synet på hvordan vi så på interaksjonen mellom mediene og lesere. Det viser vår AgendaTracker for sommermånedene.
Journalisthjelp
AgendaTrackeren utført i samarbeid med YouGov og Retriever viser at over 50 prosent mener at det var riktig av nettavisene å fjerne muligheten til å kommentere artiklene som omhandlet terrorangrepet. Grunnen til dette kan man jo bare spekulere i, men det virker åpenbart at grunnen til at dette i så stor grad var akseptert var fellesskapets frykt for at disse foraene skulle oversvømmes av hatske kommentarer. I retrospektiv er det også lett å støtte denne avgjørelsen. Hendelser som de vi så 22. juli setter mange og store følelser i sving. Ved å fjerne kommentarmulighetene, hindret man også at enkeltpersoner kunne komme med ytringer i affekt som de kunne angre på senere. Dette hensynet er forståelig.
Likevel er det verdt å merke seg at en såpass stor andel av befolkningen ser ut til å akseptere det man med rette kan kalle en sensur av avisforumene. Nettavisdebatten kan være et viktig verktøy for å kommentere og balansere ytringene fra den fjerde statsmakt. Publiseringstempoet er litt høyere på nett, og flere feil forekommer. Disse feilene kan man være sikker på at leserne er raske til å påpeke. Denne formen for kollektiv korrekturlesing og faktasjekking gjør derfor nettavisene bare bedre. Derfor er det også et paradoks at denne muligheten ble fjernet på de kanskje mest hektiske dagene i norsk mediehistorie – en dag der journalistene kunne trengt all den hjelpen de kunne få.
Debatt om anonyme debatter
Forlengelsen av dette var en debatt om debattenes form – spesielt hvorvidt det fortsatt skal være mulig å debattere anonymt på avisenes nettforum. Olav Torvund tar for seg jussen rundt dette samt noen generelle betraktninger i sitt blogginnlegg. Dette er bare ett eksempel på debatten som har pågått rundt temaet i etterkant av terroren 22. juli.
AgendaTrackeren viser at en tredjedel mener at det skal være et krav at nettdebattanter opererer under fullt navn. Nær 50 prosent mener at debattanten gjerne kan være anonym overfor andre debattanter, men at de samtidig må identifisere seg overfor debattfasilitatorene, i dette tilfellet avisene. Dette er interessante funn.
Nettavisdebattene har lenge vært en arena for fargerike anonyme debatter. Anonymiteten er trolig også noe av grunnen til at meningsytringene som har forekommet i disse debattene i stor grad har vært ytterpunkter og til dels svært graverende for partene som blir omtalt. Imidlertid har redaksjonene en god stund vært bevisst sin moderatorrolle, og det blir i større grad rensket opp i det til tider hatske og fiendtlige klimaet som preger disse debattene. Likevel virker steget til en fullstendig åpen debatt langt.
Nå skal det nevnes at VG har innført et krav om fullt navn i debatter under artikler. Dette er i praksis gjort gjennom at debattantene må knytte sin Facebook-profil opp mot VGs kommentarløsning. På tross av dette kommer det fortsatt en god del kommentarer på de artiklene VG tør å ha debatten gående på. Imidlertid har de ikke valgt å innføre den samme løsningen på avisens notoriske nettdebattforum.
Dette er vanskelige problemstillinger. Målet burde være å opprettholde og stimulere til en aktiv nettdebatt. Samtidig føler nok mange at avisdebattene, slik de har fremstått til i dag, er urelevante og ofte preget av anonyme stemmer som roper høyt, men som er vanskelig å identifisere seg med. Et krav om identifisering vil muligens føre til at enkelte tenker seg om to ganger før de trykker publiser-knappen.
Samtidig er det jo til syvende og sist meningene i seg selv som er problematiske, ikke nødvendigvis at noen fasiliterer for at de spres. Problemene burde løses av avisene i fellesskap, og det er et poeng at selv om ytringsfriheten er viktig, er ikke ytringene av like stor verdi hvis de som ytrer dem ikke vil vedkjenne seg dem offentlig.
AV: Marius Thorkildsen
Rådgiver, PR-operatørene
